Bloggarkivet: Ellen - kvinnen mot strømmen. Hjemmeværende, fargerik og forklefeminist

Møt Ellen, en kvinne som ikke er redd for å gå mot strømmen

Ellen har lang universitetutdannelse og var den som tjente mest av henne og mannen. Derfor prøvde de en periode at begge jobbet deltid. Men da var det ikke hyggelig å bo på deres idylliske landssted. Der var stadig krangling og mye missnøye. Da Ellen bestemte seg for å bli hjemmemamma, og mannen gikk opp til 100% stilling, forandret det alt.

Sett deg godt til rette i stolen og sett av noen minutter ekstra. Gled deg til å lese et intervju med et fyrverkeri av tanker og sterke meninger. Vi går rett på sak og får svar på hvorfor hun har valgt å være hjemmemamma.

Først og fremst er jeg hjemme fordi jeg trives med det. Hadde jeg ikke trivdes med det, så hadde jeg ikke gjort det. Å være hjemme med en mamma eller pappa som ikke har det bra, er neppe det beste for ungene heller.

Videre forteller den blogglesende kvinnen med egne ord hvordan tingenes tilstand var før hun ble hjemmeværende.

Tidligere har vi jobbet deltid begge to, men det fungerte dårlig. Det er mulig det er bedre for likestillingen, i alle fall på papiret, men for oss som familie var det veldig slitsomt. Det var en evig forhandling om hvem som skulle jobbe når og hvem som skulle gjøre hva hjemme. Det ble det mye krangling om misførnøydheter av for både meg og mannen. Og alle som har prøvd å ha to deltidsstillinger vet at det er langt mer stressende enn å ha en jobb og en arbeidsgiver. Nå jobber mannen min full tid, men hans første prioritet er alltid familien, og selv om han jobber mye i perioder, blir det ikke mer enn full jobb til sammen. Vi har aldri hatt så lite konflikter i familien som nå. Vi føler at vi har tid til hverandre som par og familie, og ansvarsfordelingen er uproblematisk. Og det er jo opplagt: På en arbeidsplass har jo de ansatte det best dersom de har klart definerte ansvarsområder og kan gjøre det de er best til. Det gjelder selvfølgelig for oss også!

For oss er det å leve med god tid og mindre penger, et verdivalg. Vi halverte inntekten da jeg sa opp jobben min (det var faktisk jeg som tjente mest!!), men for oss har det vært nøkkelen til et bedre liv. Å kunne ha middagen klar når ungene og mannen kommer hjem, å kunne bake sitt eget brød, å glede seg til ungenes bursdager, slippe stress både morgen, ettermiddag og kveld - det er en luksus som er verdt mer enn en 100% inntekt. Dessuten er vi med å redde planeten på denne måten! ”Fremtiden i våre hender” mener at vi i vårt rike land heller bør jobbe og forbruke mindre enn å glede finansministeren med mer arbeid og tilhørende økt forbruk. 

Vi har valgt å få fire barn, og jeg pleier å si at jeg ikke har fått dem for å sende dem på institusjon, men for å leve sammen med dem. Og det står jeg for. Dengang vi hadde barnehage til de eldste, leverte jeg aldri ungene mine der, dersom jeg hadde fri. Da holdt jeg ungene hjemme, selv om det var barnehagedag. Jeg er nok ganske anarkistisk av meg, og liker ikke institusjonaliseringen av barndommen som stadig griper om seg. Unger skal ha en trygghet hjemme og ellers mye frihet. Ofte opplever vi at våre unger er de eneste som er ute og leker om ettermiddagene, og de eneste som er ute og leker uten voksne. Før var det jo fullt av unger ute, men nå er akebakken oftest tom... Jesper Juel snakker om at sosial kompetanse er noe barn bl.a. får sammen med andre barn uten voksne tilstede, og slike arenaer blir det stadig færre av. Jeg er ingen hønemamma selv om jeg er hjemmemamma. Faktisk tror jeg det er lettere å slippe barna fri når man har dem rundt seg det meste av tiden.

Du har jo en universitetsutdannelse og alt. Ønsker du ikke å ha en karriere?

Jeg ønsket meg egentlig ingen karriere da jeg var i jobb heller, jeg. Jeg jobbet redusert (80%) det meste av tiden, og det gjorde mannen min også i den tiden. Jeg trivdes med deler av jobben, men jeg kom veldig nær mange mennesker, og det ble slitsomt i lengden, særlig i kombinasjon med 4 unger som også vil være nær!!

Vi har et kronisk sykt barn, og det har satt ting i perspektiv. De fleste tar det jo som en selvfølge at de skal se ungene sine vokse opp, at de skal være friske, at de skal klare seg bra på skolen. Men for oss har det å få vite at en av ungene har en diagnose med usikre fremtidsutsikter gjort at det faktisk er blitt lettere å prioritere det som virkelig er viktig i livet. Og prioritere det NÅ! For hvem vet egentlig hva som skjer i livene våre i morgen? I et sånt perspektiv blir min jobbkarriere lite viktig. 

Hvor lenge har du vært hjemme?

Jeg gikk ut i adopsjonspermisjon sommeren 2008 og sa opp jobben i etterkant av det. Det var skummelt! Man mister jo et økonomisk sikkerhetsnett. Men jeg har ikke angret! 

Hvor lenge tenker du å være hjemmeværende?

Tja....Minstejenta begynner på skolen til høsten, og alle lurer jo på om jeg ikke skal begynne å jobbe da. Men min erfaring er at det egentlig ikke blir noe mindre jobb med ungene når de kommer i skolealder. Dessuten har ungene 4-dagersuke på skolen og de minste kommer tidlig hjem en dag i uka og sfo finnes ikke på vår skole (det er ingen som vil ha det!!), så jeg tenker å bruke noen timer hver dag på egne prosjekter, og så fortsette å være hjemme som før. 

Hvordan klarer dere det økonomisk?

Vi klarer oss bra. Vi sparte opp mye penger da vi begge var i jobb, og vi har et minimalt huslån. Vi bor på landet og har hatt mulighet til å kjøpe hus til under millionen. Det er gammelt og trekkfullt, og vi har ikke varmekabler på badet. Men det har jo de færreste i verden. Vi drar ikke på dyre ferier, vi kjøper ikke økologisk mat (det er dumt, men vi har ikke noe valg), vi går ikke til frisøren, ungene arver de aller fleste klærne sine, vi handler på salg, vi dyrker grønnsaker og salat om sommeren, vi kjøper bare møbler brukt, vi spiser mest vegetarmat, vi handler bøker brukt om det går, vi har kuttet hardt på julegaver o.l., ungene får bare gå på en fritidsaktivitet hver og vi går så og si aldri ut og spiser.

For mange høres dette kanskje kjedelig og strengt ut, og vi må jo snu på hver krone for å få det til å gå rundt. Og om vi sammelikner oss med naboen, så har vi jo lite penger. Men om vi sammenlikner oss med en familie i Norge på 70-tallet, så har vi ikke så lite, og i verdenssammenheng er vi styrtrike!  Man måste jamföra! :)

Har du noen tips til andre som ønsker å være hjemmeværende, men tror ikke det er mulig på grunn av økonomien?

De fleste familier med to voksne har råd til å ha en voksen hjemme. Men man må være i stand til å prioritere. Og man må tåle å ha mindre å rutte med enn naboen og kunne si nei til ungene sine når de maser om iphone eller det spillet som alle andre har. Man må tåle at ungen skiller seg ut, og man må oppdra unger til å tåle det. Det er prioriteringer hele veien, og til tider kan det være knallhardt å gå mot strømmen. Men det går! Og man får så utrolig mye igjen for det.

Ja, og så er det et godt tips å oppsøke likesinnede enten på nett eller i nabolaget. Det er lettere å ta utradisjonelle valg når man gjør det sammen med noen!

Problemet i Norge i dag, er boligprisene i de største byene. Vi trenger sosial boligbygging som gjør at flere storbyfolk også kan velge å være hjemme med ungene sine. Dessverre er det ikke så stor politisk vilje til det.

En kampsak for meg er enslige foreldre og deres muligheter til å være hjemme med ungene sine. Jeg beundrer alle aleneforeldre, og jeg synes det er blodig urettferdig at en alenemamma/pappa ikke har i nærheten av samme mulighet som oss andre til å være hjemme med ungene sine. Og det samtidig som de er så og si alene om ansvaret. Fy og skam! Her må det gjøres noe!!!! 

Hvordan tenker du om pensjon?

Jeg tenker at jeg får lite pensjon. Hvis jeg lever så lenge. Men hvis 6 personer klarer seg på 370 000 netto (inkl.barnetrygd og hjelpestønad), så skal jeg nok klare meg på en minstepensjon alene dersom det blir situasjonen. Men pensjon er ikke egentlig noe argument for meg. Jeg tenker heller sånn: Dersom jeg fikk vite at jeg var dødssyk når jeg var 50, hva ville jeg da være glad for å ha gjort? Og svaret er enkelt: Brukt tida mi med familien!

Og en merkelig ting som jeg merker meg i offentlige debatter om kvinner og yrkesdeltagelse er at pensjonssystemet fremstilles nærmest som en naturlov. Men tro det eller ei, det er faktisk menneskeskapt! Og det er vi som samfunn som altså mener det er rettferdig at mennesker som har tjent mye sitt yrkesaktive liv og dermed har hatt muligheten til å legge seg opp penger selv, at det er DE som skal få mest pensjon! Jeg synes vi skulle ha et "flatere" pensjonssystem, og jeg mener bestemt at pensjonen skal deles mellom gifte eller samboende som har barn under 10 år. Det ville neppe stimulert innvandrerkvinner til å komme seg ut i arbeidslivet, men jeg mener likevel det ville være mer rettferdig. Også for de mest undertrykte kvinner i vårt land.

Når barna “bare” er hjemme, får de nok sosial interaksjon?

Jeg tror ikke på det der at barn først og fremst trenger å være sammen med andre barn på samme alder. Hvis man tenker litt tilbake i historien, så har det vel vært mer vanlig at man har levd sammen i storfamilier med voksne og barn i ulike aldre sammen. Den alderssegregeringen vi ser i samfunnet i dag, er ganske ny, og jeg ser mange negative ting med den. Jeg tror barn har behov for å være sammen med mindre barn, for å lære omsorg og føle egen mestring. De trenger også å være sammen med større barn, for å lære respekt og få sosial kompetanse. Og barn trenger trygge voksenpersoner!

Jeg har 3 barn som går på skole og en 5-åring hjemme. Ungene er 4 dager på skolen, en av de dagene er bestevenninna i nabohuset fri fra barnehagen, så det er bare 3 dager hun er hjemme med bare meg. Om ettermiddagene er hun mye sammen med bestevenninna og hun er med i kor. Ellers er hun jo sammen med oss alle. I nabohuset bor en gammel dame på over 90 år, og hun er så heldig å få besøk på formiddagen takket være min lille 5-åring. Det er sosial interaksjon det også!

Forresten: Men om et barn var alene sammen med mamma eller bestefar hver dag, tja, det kan vel gå bra det og. Jeg tror ikke på noen mal. Normer handler ofte mer om kvantitet enn kvalitet!

Hvordan har barna klart seg når de begynte på skolen? Fungere de dårligere, like godt eller bedre enn som har vært i barnehage?

På den skolen ungene våre går, har de færreste elevene vært i barnehage. Det er en liten kristen privatskole, og de fleste har en mamma eller pappa (jada!!) hjemme. Mine eldste har gått litt i barnehage (maks 60%) , og de har klart seg bra på skolen. Det har også den nest yngste som ikke var i barnehage året før hun begynte på skolen.

Jeg tror ikke barnehage er nødvendig for å klare seg bra på skolen. På vår skole er det et veldig godt læringsmiljø, og det tror jeg i hovedsak skyldes at ungene er vant til å omgås tydelige voksne. Overgangen til skolen blir heller ikke så stor, siden de fleste har eldre søsken som går der (det er mange store familier!),og ungene kjenner hverandre fra før. Vår 5-åring kjenner jo alle lærerne på skolen allerede, og mange av elevene. Vi er ikke endel av menigheten som driver skolen, men med 35 elever, blir det som en stor familie.

Mange foreldre som har barn i barnehage, sier at de ikke kan stimulere barnas utvikling på samme måte som i barnehagen. Og jeg forstår jo hva de mener. Spørsmålet er bare: Trenger barn den stimuleringen? Personlig tror jeg ikke det. Unger trenger stabile voksne som kan representere tryggheten i livet deres. Og norske unger trenger sannsynligvis å kjede seg mer - ikke mindre. Kjedsomhet er kreativitetens mor!

Odd Nerdrum, maleren, sa en ting i en tv-debatt for mange år siden som jeg bet meg merke i: Det er BILEN som er dagens barndoms største fiende. Og jeg tror han har rett. Vi gjerder inn barna i noe vi kaller barnehager, i stedet for å gjerde inn bilene. Før kunne barn gå på butikken å handle for mamma eller pappa, de kunne være ute og leke. Nå er det biler overalt, og dermed fratar vi ungene muligheten for å vokse gradvis inn i voksenlivet med ansvar og oppgaver. Vi kjører unger hit og dit - det er sikkert behagelig, men det er ufritt!! 

Ellers, har du noe du vil dele?

Det er en ting som irriterer meg veldig, og det er at hjemmearbeidende kvinner alltid blir sammenliknet med 50-tallshusmora fra Oslo vest. Men det finnes andre historiske kvinneskikkelser som er langt viktigere å trekke frem. Fiskarbonden for eksempel! Kvinnfolk fra yttesia i nord som rodde fiske, lagde mat, passa unger, hesja og skapte felleskap. Det er kvinner som ikke fikk penger for jobben de gjorde, men den var likevel uunværlig for at familien og samfunnet skulle overleve. Her er det flust av grepa kvinnfolk som fortjener takk og beundring!

Og så litt om likestilling: En tidligere kollega av meg  skrev en anmeldelse av boka "Kjøkkenbenkrealisme" av Olaug Nilssen. Hun hadde tatt utvidet permisjon med sitt yngste barn, og i den forbindelse uttalte hun at hun hadde dårlig samvittighet for på den måten å svikte det norske likestillingsprosjektet. Hjelp! brøler det inni meg da. Og jeg tenker at likestillingen i Norge ikke har kommet langt nok. Langt nok har den først kommet når kvinner kan velge tradisjonelt uten at det blir sett på som et problem.

Takk for at du tok deg tid til dette intervjuet. Du har gitt oss mye å tenke på nå.