Gjesteinnlegg: Prosjekt familie

Når man starter på prosjekt familie så er det mange valg man må ta. Valg nummer 1 er å velge å satse på kjæligheten. Uten kjærlighet blir det vanskelig å satse på en familie. En familie uten kjærlighet er en ikke-eksisterende familie, hvertfall i mine øyne. Og for å få tid til å satse på kjærligheten, har vi valgt å trekke oss ut av tidsklemma og å leve på en inntekt. 

Av: Else Grethe Evensen

Valg nummer 2 er å bestemme seg for hvordan man skal bevare kjærligheten, både til hverandre og til barna. Og det er her mange møter på en og anne utfordring, for hvordan skal man klare det i hverdagens hektiske kaos? Og her finnes det ingen fasitsvar, eller det finnes mange, ett for hver familie. For jeg ser virkelig ikke ned på de som velger annerledes enn oss. Hver familie tar sitt valg.

Men for at vi skulle få vår familie til å fungere, måtte vi velge hvem som skulle bygge karriere. Vi prøvde først at vi begge jobbet og prøvde å lage hver vår jobbkarriere, og for å si det enkelt, det gikk ikke så veldig bra. Vi begge jobba minst 150%, og da ble det så som så med tid til barna, familien og ikke minst hverandre. Den eneste perioden vi har vært på nippet til å gå fra hverandre var nettopp den perioden. Vi løp til og fra og alt unntatt jobben ble gjort halvveis. Jeg tror ikke jeg skal utbrodere hvordan vi hadde det da, men det var virkelig ikke bra.

Da jeg ble gravid med nummer fem, så måtte vi ta et valg, at vi begge skulle gå ned i jobbmengde og inntekt, eller om en skulle være hjemme en periode og den andre satse på karriere og en litt høyere inntekt. Og da ble valget at jeg skulle være hjemme da jeg ikke hadde god nok inntekt til å forsørge familien på kun den inntekten, mens mannen min skulle satse på karriere da hans inntekt var god nok til å forsørge oss.

Ett av de mest provoserende spørsmålene vi har fått etter å ha tatt dette valget er:

«Hvorfor i all verden velger du å gå hjemme»

Jo, for på nåværende tidspunkt er min manns karriere viktigere enn min. Eller nei, det er den ikke, men nå vil jeg at familien min skal være min karriere. Jeg ønsker å være der for barna mine når de kommer hjem fra skolen, og jeg vil ikke at barna mine skal bruke mere tid i barnehage og på SFO enn hjemme sammen med minst en av foreldrene sine. Jeg vil være der for barna  mine når de skal gjøre lekser, og jeg vil være den som følger barna på fritidsaktiviteter. Jeg vil ikke være en mamma som knapt nok har tid til å lage middag til familien min før vi må løpe ut døra for å rekke ridning, musikk, dans eller skyting.

Jeg vil være en mamma som har tid til at barna mine blir syke, jeg vil ha tid til at de er hjemme fra skole eller barnehage de 48 timene som er anbefalt ved feks feber eller oppkast. For ja, vi har vært blandt de som har sendt barna fortidlig tilbake i barnehagen eller skolen da vi ikke har hatt mulighet til å være hjemme pga jobb. og vi har vært blandt de foreldrene som har tatt med junk food hjem for at vi skulle rekke å hive i oss noe mat før leggetid. Og vi har vært der at barna har måttet gjøre lekser på egenhånd, med heller dårlig resultat.

Mange vil nok tenke at «dere som er to, bør vel klare å fordele arbeidsoppgavene slik at dere ikke havner i en slik situasjon». Men når to skal klatre opp en karrierestige, så er det faktisk ikke plass til fire barn, og barna er viktigere enn karriere, og som skrevet tidligere, akkurat nå er min karriere familien min. Og vet dere hva, det er verdt det!

Et annet provoserende spørsmål vi har fått er:

«Hva om dere går fra hverandre».

Hadde jeg vært redd for at Lars skulle gå fra meg så hadde jeg ikke satset på å få fire barn med han, jeg hadde ikke engang satset på han som en stefar for min eldste datter. Og hadde Lars vært redd for at jeg skulle gå fra han så hadde heller ikke han valgt å få fire barn med meg.

Så kort og greit, barna og kjærligheten vi har til hverandre holder oss også sammen. Å gi opp er ikke et alternativ. Er ting vanskelig, ja så er vi to om å fikse det. Og alle utfordringer vi har hatt sammen har bare gjort oss sterkere, både sterkere i troen på at dette fikser vi, og sterkere i kjærligheten vi har til hverandre. Som Øystein Sunde en gang skrev i en av sine låter: «Hvis du bare vil så får du det nok til, du greier det nok med litt øvelse» Og øvelse i utfordringer har vi, for det er ikke problemfritt å ha fem barn hvor tre av de er født i løpet av 3 år.

Og om det alikevel skulle skje at vi skulle gå fra hverandre, så tenker jeg at da løser jeg det problemet da. Jeg kan rett og slett ikke gå å tenke at «Hva skal jeg gjøre om han går fra meg». Det blir litt som å gå å planlegge en hungersnød hvor vi må bunkre opp mat for flere år, sånn i tilfelle.

Gevinstene vi har høstet ved å ta de valgene vi har hatt er mange, og for å nevne noen:

TID, tid til å være der for hverandre. Ja, mannen min jobber fremdeles like mye, men mens han jobber så gjør jeg det som trengs av daglig husarbeid. Det er det som er en del av min jobb. Og ved at jeg gjør min del av jobben så får vi tid til å være sammen, enten som familie eller som kjærester. Og vi har tid til at alle barna får litt alenetid med oss voksne.

BEDRE ØKONOMISK FORSTÅELSE, vi har ikke lengre økonomi til å kjøpe det vi har lyst på. Vi må være bevisste på hva vi bruker pengene våre på, for selv om mannen min tjener godt, så tjener han ikke nok til at vi ikke må spare til ting vi ønsker oss. Og dette er noe som naturlig nok smitter over på barna, og det igjen resulterer i at barna lærer seg til å ønske seg ting, gjerne lenge, før de får det. Noe får de kanskje aldri, og det er helt greit for da har de ikke ønska seg det lenge nok til at de virkelig vil ha det. Og barna lærer seg til at er det noe man virkelig ønsker seg så må man spare, og for å klare å spare så må man igjen velge bort andre fristelser.

ET HJEM FYLT MED KJÆRLIGHET. Kjærlighet til hverandre. Tidligere hadde vi knapt nok tid til å si «Jeg elsker deg» til hverandre, eller ha overskudd til å gi hverandre en klem eller et kyss. Jeg sier ikke at vi ikke kunne fått dette til med to fultarbeidende foreldre, men vi klarte det ikke, men nå gjør vi det.

Tusen takk til Else Grethe Evensen for et flott gjesteinnlegg. Besøk bloggen hennes: Kaos på Oddo

En familie - En inntekt (c)

La kjærligheten være på topp til Valentinesdagen

Det beste vi kan gjøre for barna er ikke å kjøpe dem dyre gaver eller dyre merkeklær. Det er heller ikke å gi dem all oppmerksomhet. Det er ikke en gang å alltid ha dem i sentrum. Det beste vi kan gjøre for barna er å vise dem at foreldrene deres elsker hverandre.

Da vi ble sammen boblet følelsene inne i oss. Og da mannen min fridde var jeg veldig lykkelig. På bryllupsdagen trodde jeg ikke det gikk an å føle mer lykke en jeg gjorde. Man hører i eventyr at "de levde lykkelig alle sine dager". Og man kan virkelig være lykkelig i et forhold, men da må man ta mange bevisste valg og være bevisst på hvordan man reagerer i ulike situasjoner. Å elske noen er et valg. Men noen ganger tar de negative følelsene overhånd, og utfordingene kommer. Dette er så og si umulig å unngå. Hvis ikke vi får gjort opp ting med det samme, går det ikke lang tid før det utvikler seg til problemer som igjen kan begynne å tære på forholdet. Og så begynner man å fokusere på alt det negative ved den andre..... Vi vil selvfølgelig ikke at dette skal gå utover barna, men det gjør det, uansett hvordan vi snur eller vender på det.

Derfor vil jeg komme med et godt råd til dere. Selv om forholdet deres er godt, skader det ikke å gjøre dette. Det er en liten oppgave til mannen og en til kvinnen.

Til kvinnen: Skriv en liste over ti ting du beundrer og respekterer mannen din for.
Til mannen: Skriv en liste over ti ting du elsker ved konen din.

Les opp listen for hverandre om kvelden. La mannen begynne, og vent til han er ferdig før du som kvinne begynner.

Dere kvinner: De fleste menn liker ikke når vi maser på dem, spesielt ikke om følelser og hvordan forholdet er osv. Kanskje de synes denne idèen er ganske teit. Men gi dem en sjanse da, så kanskje de blir med på det.

Heng opp listen din en plass du vet du kommer til å se den hver dag. Les den hver dag frem til valentinesdagen, og fortsett gjerne i mange dager etter det. Tenk på de flotte tingene du har skrevet om din kjære flere ganger om dagen. Tenk på hva det var som gjorde at du ble forelsket, og hvorfor du vil være sammen med akkurat han/henne.

Masse lykke til! Gjør dere dette tror jeg valentinesdagen virkelig vil bli en feiring av kjærligheten.

En familie - En inntekt (c)

Skulle du ønske du kunne være hjemme litt lenger?

Skulle du ønske du kunne være hjemme litt lenger, men har ikke rå til det? Dere trenger to inntekter for å klare dere? Kanskje det er mulig likevel? Kanskje du kan være hjemme lenger enn du tror.

Nå i høst jobber jeg 20%, dvs en dag i uken. Mannen min har valgt å spre mesteparten av pappapermisjonen utover med å være hjemme en dag i uken over en lengre periode. Så den dagen jeg jobber, er han hjemme med gutten vår.

Da jeg fikk første lønnen ble jeg overrasket over hvor mye jeg fikk utbetalt. Det blir jo lav skatt når man jobber så lite. Med 5000 kr i kontantstøtte pluss barnetrygd, får jeg faktisk over 12000 i måneden. Så slipper jeg barnehageutgifter, og vi klarer oss fortsatt med en bil.

Jeg er klar over at det ikke er alle jobber det er mulig å få 20% i, men det skader jo ikke å prøve. Man skal jobbe ganske mye for å få 12000 netto pr. måned. Kanskje dette er mulig for deg også? Kanskje du har rå til å være hjemme 6 måneder lenger, eller kanskje et helt år, med å jobbe bare en dag i uken? Det betyr utrolig mye for barnet og trolig for dere som familie også. Dette er en svært viktig tid for barnet med hensyn til tilknytning. Det får mulighet og tid til å knytte seg til deg som omsorgsperson, og vokser mye på de 6-12 månedene.

Utfordringen for meg blir å ikke få dyre vaner... :) For etter jul kommer inntekten min til å minke drastisk...

En familie - En inntekt (c)

Norge sett med utenlandske øyne

Len deg godt tilbake og les dette flotte gjesteinnlegget skrevet av en ung amerikansk mor.

Jeg er fra USA og er lykkelig gift med en nordmann, og takknemlig for å være mamma til to skjønne barn som nå er 7 og 8 år. I de 10 årene vi har vært gift, har vi bodd i 4 land på 3 forskjellige kontinenter. Jeg har studert interkulturelle studier, og retningen på livet mitt har ført til at jeg har måtte sette ut i praksis mye av det jeg har studert. Et av «mantraene» mine i disse årene, når vi har bodd i Europa og Asia og Nord Amerika, er «Det er ikke feil, det er bare annerledes.»

Ungene var 3 og 5 år gamle da vi flyttet til Norge i 2010. Noen dager etter ankomst tok jeg dem med på en shoppingtur til  et storsenter og Ikea.

Jeg fikk en rar følelse i magen på den shoppingturen, men greide ikke å sette fingeren på hva det var. Det var så mange nye inntrykk for både meg og barna, men likevel var det noe som ikke helt stemte. Samme kveld, når jeg lå i senga og prøvde å sortere tankene mine, kom jeg plutselig på hvorfor jeg hadde den følelsen: det var fordi senteret var stille og rolig. For stille og rolig. Helt tomt for barn. Ingen småbarn som sprang eller hylte, eller mødre som gikk hånd-i-hånd med sine førskolealdersbarn. For en utlending som er vant til at barn er synlig hele dagen, så føltes dette som om jeg var i en «Twilight Zone.»

Noen uker senere var vi på senteret igjen og mens vi satt på en benk og spiste boller, kom ei eldre dame og satte seg ved siden av oss. Jeg smilte til henne, og etter ei stund spurte hun meg, «Er det fridagen deres fra barnehagen?» Jeg smilte og svarte at de har fridag hver dag; at de ikke går i barnehagen. Hun spurte da om jeg ikke hadde jobb, og jeg, litt usikker på hva jeg skulle si, svarte at barna var jobben min akkurat nå. Hun sa at hun hadde ikke hørt noen mødre si noe lignende på mange år, og ønsket meg lykke til med «den viktigste jobben i hele verden.»

Ikke så lenge etter hadde vi barnas første time på helsestasjonen. Det tok ikke lang tid før det store spørsmålet ble stilt: «Når skal de begynne i barnehagen?» Jeg var fortsatt ikke klar over hvor viktig dette spørsmålet er her i Norge, og når jeg svarte at de ikke skulle gå i barnehagen, så forandret hele stemningen seg i rommet, og da begynte det å gå opp for meg at jeg ikke hadde forstått hvor stort dette temaet er her i Norge. Og dette ble et spørsmål jeg ble møtt med igjen og igjen, fra både kjente og ukjente, og svaret mitt ble møtt med skepsis fra alle kanter.

For ei ung mor fra et land med stor variasjon og mange ulike livsstiler, meninger, og måter å gjøre ting på, så var dette temaet «no big deal» for meg før vi kom til Norge. Jeg hadde en «vær og la vær» holdning til det siden jeg kjente så mange som hadde tatt ulike valg. Man forventer aldri at naboen skal leve og velge slik som en selv. Kanskje det er fordi det er en mye større befolkning i USA, og derfor mange flere muligheter og variasjon som fører til mer frihet til å velge?

Dette kan også være et sårt tema i USA, men det jeg ser som den største forskjellen, er at i USA blir det bare diskutert blant de som temaet gjelder – småbarnsfamiliene (dvs foreldrene). Men jeg føler at debatten i USA er veldig liten i forhold til hvor stor den er i Norge. Jeg fikk nesten sjokk for et par år siden, da jeg hørte på radioen at det å få barnehageplass til alle barn i Norge var en av de aller viktigste sakene i landet for redgjeringen. Fra mitt utenlandske ståsted spurte jeg mannen min hvorfor regjeringen så gjerne ville at alle småbarn skulle i barnehage? Og hvorfor skal de i det hele tatt ha noen mening om barn går i barnehage eller ikke? Bør ikke det være slik at foreldrene får velge hva de ønsker for sine barn, uten press fra verken politikerne, fremende eller det offentlige?

Jeg skal ikke gå inn på de pedagogiske argumentene, men vil bare nevne at mine barn var flinke til å leke med andre barn i alle aldre, høflige og flinke til å prate med voksne, flytende på 2 språk, og kunne lese engelsk da de begynte i 1. klasse. Og alt dette lærte de i de årene de var hjemme.

«Mantraet» mitt, som jeg nevnte tidligere, gjelder også her. Jeg ønsker ikke å kritisere andre, men vil bare stille noen spørsmål fra ei som har bodd som mamma i land der det er helt vanlig og akseptert for kvinner å være hjemmeværende. Jeg har absolutt ingenting imot barn i barnehage (vår yngste gikk litt i barnehage siste semesteret før skolestart) og jeg har heller ingenting imot mødre i arbeidslivet. Jeg har jo mine egne grunner til at jeg ville være hjemme med barna mine før de begynte på skole, og at jeg nå jobber slik at jeg er hjemme før skoleslutt. Men jeg har ikke noe ønske om å tvinge dette på noen andre, og har heller ingen fordommer mot dem som velger å gjøre det annerledes. Jeg skulle ønske at dette temaet var ikke noe som skapte et skille mellom kvinner, og mener at vi som kvinner og mødre heller bør støtte og oppmuntre hverandre, med respekt for hverandres ulike valg, meninger, og synspunkter – mødre som jobber fulltid, mødre som jobber deltid, og mødre som er hjemmeværende.

En familie - En inntekt (c)

Hjemmemammaer sparer samfunnet for millioner

Har du noen gang tenkt over hvor mye en hjemmemamma sparer samfunnet økonomisk? Jeg vet ikke akkurat hvor mye det er, men tenkte å trekke fram noen ting som jeg tror mange av oss ikke tenker så ofte over. 

For det første er det faktisk veldig dyrt for en kommune å subsidiere en barnehageplass. Det er billigere for dem å gi kontantstøtte. Når en mor velger å ha barna hjemme sparer de en barnehageplass, og når hun forsetter å ha barna hjemme etter at det er slutt på kontantstøtten, sparer kommunen flere titalls tusen (per barn) i året.

Illustrasjonsbilde fra google

Når en arbeider blir syk, kan hun bruke egenmelding og være hjemme noen dager uten at det går utover lønnen. Skulle sykdommen vare lenge får hun sykemelding og fortsatt full lønn. Men når en mamma som er hjemmeværende blir syk, er det ingen som betaler henne sykepenger. Med andre ord sparer arbeidsplassen og nav mye penger. 

En tredje ting er når barna blir syke. Da slipper pappa å ta fri fra jobb for å være hjemme hos syke barn. Mamma er jo der og passer på dem. Dette er en kjempefordel for arbeidsplassen til mannen. Han får mer kontinuitet i arbeidet sitt og blir en mer stabil arbeidstaker. Sykefraværet blir også lavere, så familier med hjemmemamma bidrar til en bedre statistikk.

Videre opplever familier med en hjemmeværende mindre stress og mas og sjansen for skilsmisse er mye mindre. En skilsmisse koster samfunnet mye penger! Her er et utkast fra en artikkel på forskning.no: ” – Økt velstand har sin bakside. Det vi ser tendenser til i denne undersøkelsen er at når kvinner blir mer likestilt med mannen økonomisk og dermed mindre avhengig, så slår dette negativt ut for familien. I gode tider går med andre ord flere familier i oppløsning, sier professor Ola Grytten.”

Barna får ha en roligere hverdag med noen som alltid er tilstede. De får tid til å knytte seg til en omsorgsperson og føler seg ønsket. Jeg tror dette bidrar til at sjansen for psykiske lidelser minker. Det øker også sjansen for at disse barna vil vokse opp og bli velfungerende samfunnsborgere. Dette er en kjempefordel for vårt kjære fredreland.

Illustrasjonsfoto: Crestock

Listen kunne sikkert vært mye lengre. Jeg synes egentlig hjemmeværende kvinner fortjener en takk. Tenk hvor mye penger samfunnet sparer på at vi velger å hjemme.

En familie - En inntekt (c)

Det er naturlig at vi er avhengige av hverandre, mener Fredrik Gule

I media raser debatten om kvinner kan være hjemme og om hvorvidt det er greit at de jobber deltid. Men hva tenker egentlig mennene? Hvordan opplever de at kvinner velger å være hjemme? Synes menn det er greit at de har det økonomiske ansvaret i familien? Vi har vært så heldige å få snakke med en mann som har en kone som er hjemmeværende. I familien Gule er det far Fredrik som har hele forsørgeransvaret. På den måten kan kona kan være hjemme. Hvorfor har de valgt slik?

- Kona mi er hjemme fordi hun ønsker å ha mer tid med barna. Vi har tre små på 3,5 år, 2 år og 9 måneder. De to eldste går 3 forholdsvis korte dager i barnehagen i uken, for å få leke med andre barn. Det er ingen andre barn hjemme her i nærområdet vårt, så derfor har vi valgt deltids barnehageplass. Vi ser for oss at minstemann kan være hjemme til han er 3 år, for så å ha deltidsplass i barnehage. Da begynner eldste på skolen, og vi håper vi kan kombinere jobb for kona mi med at han kan gå rett hjem fra skolen uten å bruke SFO.

I tillegg til å forsørge familien økonomisk, gjør Fredrik andre praktisk ting, som å ordne med bilene, handle mat og andre ting som trengs å gjøres. Han og kona samarbeider. For dem er det naturlig at kona vil gjøre mesteparten av husarbeidet og så videre. De er enig om og fullt klar over at de har forskjellige roller i familien og ser på det som en styrke.

- Vi har forskjellige roller i familien og utfyller hverandre. Vi er én enhet som fungerer sammen. Likestilling handler også om å kunne velge - kona mi har et sterkt ønske om mer tid med barna, og det støtter jeg henne i. At hun er hjemme betyr ikke at vi ikke er likestilt, vi har gjort et bevisst valg som vi er fornøyde med.

På hvilke områder er kona og barna dine avhengige av deg?

- Økonomisk. Men liker jo å tro at jeg har betydning på andre områder også ;-)

Fredrik synes ikke at det gjør noe at kona og barna er avhengig av han. Han synes det er fint at de er avhengig av hverandre.

- Vi er jo en enhet, familien, og det er jo da naturlig at vi også er avhengige av hverandre.

Minstegutten Edwin og Fredrik Gule. Foto: Linn Gule

Skulle du heller ønske at kona di jobbet? I tilfelle, hvorfor eller hvorfor ikke?

- Nei, jeg tror vi har en mye mer rolig, mindre stressende hverdag. Det gjør også at barna kan være større når de først begynner i barnehagen, og de kan ha kortere dager der. Så lenge hun trives med det, er det det beste for alle i familien.

Hva tror du du ville oppleve som best, at du jobber og forsørger familien, eller at kona di jobbet og var forsørger?

- Jeg tror det fungerer best for oss at jeg jobber og min kone er hjemme med barna. Jeg trives med jobben min og har respekt for de hjemmeværende - det krever så mye på mange områder.

Fredrik opplever å ha forsørgeransvaret i familien helt fint. Det er en rolle som må fylles, på samme måte som andre roller i familien, sier han.

Dersom kvinner har utdannelse, synes du da at det er bortkastet at hun velger å være hjemme?

- Nei, det synes jeg ikke. Alt har sin tid i livet, og det blir nok av år / tid til å jobbe og utnytte den utdannelsen man har tatt. Kona mi har lang utdannelse, men hun syns det er viktigere å bruke tiden med de små- og det står det respekt av.

Tror du at kona di og kollegaene dine respekterer deg mer fordi du gir av deg selv ved å forsørge hele familien og ikke bare deg selv?

- Det har jeg ikke tenkt så mye på, og er heller ikke så opptatt av. Vet at kona mi setter veldig pris på at vi tenker likt på dette området. Er jo mange som reagerer på vår måte å gjøre ting på, men det bryr jeg meg ikke om.

Tusen takk for at du tok deg tid til dette intervjuet. Det er spennende å lese ting fra menns perspektiv. Lykke til videre!

En familie - En inntekt (c)

Gjemme seg bak morsrollen???

De fleste har sikkert fått med seg utspillet til vår nye LO-leder. "Kvinner bruker morsrollen som unnskyldning for å ta ansvaret hjemme." Jeg synes det er utrolig hvordan folk kan snu ting på hodet og få det til å høres riktig ut. Dersom vi ser på menneskehetens historie er det det mest naturlige i verden at mor tar seg av barna. Hvorfor skal ting være så annerledes i 2013? Jeg tror faktisk at menneskene i dag er ganske like Adam og Eva. Jeg tror ikke vi har forandret oss så mye siden tidenes morgen. Et morshjerte banker fortsatt for barna sine. Morskjærligheten er fortsatt sterk.

Dersom kvinner vil jobbe, så kan de gjøre det for meg. Og jeg synes det er kjempebra med alle som velger å være hjemme med barna sine. Her er det er viktig med gjensidig respekt.

Jeg er STOLT av å ha morsrollen og er uendelig glad i gutten vår. Jeg liker å ha ansvar hjemme, men jeg gjør ikke alt selv. Mannen min også gjør mye hjemme og er kjempeflink med sønnen vår.

En familie - En inntekt (c)

Marthe Aune vil ta vare på tiden mens barna er små

Enda en gang har vi fått snakket med en mor som har valgt å være hjemmeværende. I dette intervjuet får du møte Marthe Svendsen Aune som er mor til fire aktive gutter. Hun har vært hjemme i seks og et halvt år, siden den nest eldste gutten blir født, og har ingen planer om å gå ut i jobb med det første. En kommentar fra en hyggelig dame bærer hun med seg i hjerte. "Å, for en idyll! Du må ta vare på denne tiden mens de er små, for den går så fryktelig fort"

Hvorfor er du hjemmeværende?

- Å, det er så mange grunner...Men først og fremst er det magefølelsen min som sier at det er riktig å være hjemme. Det føles så utrolig feil å skulle levere fra seg en liten tass som hverken kan gå eller snakke til fremmede. Jeg tror heller ikke at små barn under 3 år har behov for å "sosialisere" seg med massevis av andre barn på samme alder. De har mer bruk for en kjærlig og tilstedeværende omsorgsperson. Jeg tror også at barn har behov for ro og fred til å kunne leke fritt og uforstyrret. De trenger å utvikle fantasien sin og en evne til å tenke selvstendig, og det tror jeg kan være vanskelig i en gjennomorganisert barnehagedag hvor alt er "pedagogisert" i hjel, og det meste barna gjør er på andres initiativ.

Hvor lenge tenker du å være hjemmeværende?

- Ideelt sett vil jeg være hjemme til alle guttene mine er ferdig med barneskolen. Da slipper vi å ha dem i SFO, og de har noen å komme hjem til når skoledagen er over. Realistisk sett så vil jeg nok se meg om etter en liten deltidsjobb når minstegutten min begynner i barnehagen om noen år.

Marthe har hatt guttene sine litt i barnehage, men ingen har begynt tidlig. De har begynt ved forskjellig alder. Hun forteller videre om sine erfaringer om barnehage kontra å være hjemme.

- Alle ungene mine har begynt i barnehagen ved forskjellig alder. Eldstegutten min begynte i barnehagen da han var 1 1/2 år, fordi jeg studerte. Det var en liten og oversiktlig barnehage med stabile og gode ansatte, så det gikk i grunnen helt fint (denne barnehagen er dessverre nedlagt nå). Min nest eldste prøvde jeg også å sende i barnehagen da han var 1 1/2, men jeg tok han ut etter en uke da jeg så at han tydelig mistrivdes der. Han ble deretter hjemme til han var nesten 4 år. Den nest yngste gutten min begynte i barnehagen da han var nesten 3. Minstegutten min, som nå er 14 mnd blir hjemme med meg til han virker klar for barnehagen. Om det blir når han er 2 eller når han blir 5, gjenstår å se. Alle guttene mine har gått deltid i barnehagen, 3 dager i uka og har hatt relativt korte dager. Jeg ser at de blir slitne hvis barnehagedagen blir for lang. Desverre finnes det ikke noe tilbud om åpen barnehage her vi bor, og det er få andre hjemmeværende. Hadde vi hatt åpen barnehage eller ett nettverk av hjemmemammaer rundt oss, tror jeg ikke vi hadde brukt barnehage i det hele tatt.

Hvilke reaksjoner har du møtt fra folk rundt deg?

- Jeg har fått mange reaksjoner. Fra eldre mennesker får jeg mest positive reaksjoner. En kommentar jeg husker ekstra godt, og som jeg bærer med meg hele tida er fra en eldre dame vi møtte en dag vi var ute og plukket markjordbær i fjor sommer. "Å, for en idyll! Du må ta vare på denne tiden mens de er små, for den går så fryktelig fort". Fra folk på min egen alder er det mer blandede reaksjoner. Noen synes jeg er heldig som har mulighet til å være hjemme med barna, mens andre ikke skjønner at jeg orker.

Hvordan klarer dere det økonomisk?

- Det er egentlig ikke noe problem. Vi er heldige og bor i generasjonsbolig, og leier en forholdsvis billig leilighet i etasjen under foreldrene mine. Vel er det trangt, med en familie på 6 + tre store hunder på ca 90 kvadratmeter, men vi har en stor hage og er mye ute på tur. Vi har bare en bil, og vi prøver å sykle eller gå når vi skal noe sted for å spare litt diesel (og av miljøhensyn, men vi kan bli enda flinkere her). Vi reiser ikke på dyre ferier til Syden og sånn. Men vi har leid en billig hytte på åremål, som bare ligger 4 mil hjemmefra. Vi tilbringer masse fritid på hytta, og føler i grunnen ikke at vi trenger å feriere noe annet sted. Ellers eier vi vel ikke et eneste nytt møbel, alt vi har er arvet eller kjøpt brukt. Ingenting matcher hos oss, men det er sånn vi liker det. Gamle ting har ofte masse sjarm og sjel. Ungene arver mye klær, og det de ikke arver prøver jeg å få tak i på den lokale bruktbutikken. Mammaen min er veldig snill, og kjøper litt nye klær og sko til dem fra tid til annen. Det setter jeg stor pris på. Dessuten strikker jeg en hel del klær til dem selv. Når det kommer til mat sparer vi masse penger på å lage all maten vår fra bunnen. Ferdigpizza og posesupper er et sjeldent syn hos oss. Vi spiser vel omtrent 90 % økologisk mat, og selv om det er litt dyrere så sparer vi inn det på å ha et par vegetarmåltider i uka(kjøtt er dyrt).I sommerhalvåret sparer vi vel kanskje noen kroner på å ha kjøkkenhage også.

Har du noen tips til andre som ønsker å være hjemmeværende, men tror ikke det er mulig på grunn av økonomien?

-For det første så sparer man jo en del penger på å ikke bruke barnehage/SFO. Fra 1-2 år får man jo kontantstøtte i tillegg. Det er noen kroner det.

Marthe foreslår også ukeshandling. Hun mener det er genialt. Det er lurt å lage en plan for middager den neste uka, og skriv en handleliste og hold seg til den. 

Hvordan tenker du om pensjon?

- Jeg tenker veldig lite på pensjon i grunnen.

Vi hører mye snakk om at barna må gå i barnehage for å få sosial interaksjon. Er dette noe som virkelig er sant? Hvile tanker har du om dette? Får barna nok sosial interaksjon når de ”bare” er hjemme?

Ja, det tror jeg. Nå har jo jeg fire barn, så de har mye selskap i hverandre. Jeg har barna deltid i barnehage fra de er ca 3 år gamle, men jeg tror ikke egentlig de TRENGER barnehagen. Sosiale kan de være i mange settinger. Det finnes hauger av fritidsaktiviteter for barn, barna kan leke med nabounger etter at barnehagen er slutt for dagen osv...Mange steder har de jo åpen barnehage også.

Hvordan har barna klart seg når de begynte på skolen? Fungere de dårligere, like god eller bedre enn som har vært i barnehage?

Nå har jeg riktig nok bare ett skolebarn (to til høsten), og han har jo gått deltid i barnehagen. Men han klarer seg helt fint på skolen. Faglig er han langt fremme, og han er klassens elevrådsrepresentant. Han har mange venner, og trives godt på skolen.

Tusen takk for at du tok deg tid til dette intervjuet. Det er alltid kjekt å lese om familier som velger å bruke tid med barna sine. Lykke til videre!

En familie - En inntekt (c)

Er vi tilfreds?

Hva skal til for at vi skal være tilfreds? Shoppe en gang i uken? Gå på kafè med venner? Spise på restaurant? Større hus? Flottere bil? Stadig vekk kjøpe nye klær? Karriere? Bekreftelser fra venner? Eller kan vi være tilfreds med det vi har? Hvorfor jager vi etter nye og flottere ting hele tiden? 

Mannen min kom hjem med en huskatalog for litt siden, og vi satt oss ned og bladde i den. Det tok ikke lang tid før vi begynte å snakke om drømmehuset, og det var ikke lite. Tre etasjer, mange soverom, stort kjøkken og stue. Flott utsikt vil vi også ha. Men hva om vi aldri får bygget eller kjøpt det huset? Vil vi være fornøyd med det vi har? 

Illustrasjonsfoto

Dersom vi må stadig vekk ha ting og tang eller gjøre noe spesielt for å være tilfreds, kan det bli veldig dyrt. Men dersom vi er tilfreds med det vi har, trenger vi egentlig ikke å bruke så mye penger. Dermed får en lettere frihet til å gjøre det en er overbevist om er best. For oss er det å være tilstede for barna. 

Jeg tror at å være tilfreds er nøkkelen til å ha et godt liv. Å klare å tenke selvstendig. Å gå mot strømmen hvis det er nødvendig. Å ha et større og lengre perspektiv enn hva naboen tenker om oss. 

bilde fra google

Her er noen sitat om å være tilfreds som jeg fant på nette:

Å være rik betyr ikke å eie mye, men å være tilfreds med det en har.

- Hadith

Den som er tilfreds, er rik.

- Laozi

Hvis du ikke er fornøyd med det du har, ville ikke hele verden om du eide den, kunne gjøre deg lykkelig. 

- Lucius Annæus Seneca

Den som er vel tilfreds, er vel betalt.

- William Shakespeare

Jeg mener ikke at det er galt å ha et stort hus, nye klær eller fine ting. Men hvis vi må ha det for å bli tilfreds, kan det fort bli en dyr affære. Det kan også føre til at det går utover ting som er viktigere. 

En familie - En inntekt (c)

Dan R. Hagen er pappa til sju og har hjemmeværende kone

Dan R. Hagen har fullt program fra morgen til kveld. Han jobber fullt og forsørger en familie på ni. Heldigvis har han ikke alt ansvaret for de sju barna alene. Dan har nemlig en frue som er hjemmeværende, noe de begge er glad for. Selv med så stor familie, har de valgt å leve på en inntekt, og har gjort det i 14 år. Vi har vært så heldig å få snakke litt med Dan og hadde mange spørsmål vi gjerne ville stille han. Hvordan opplever en mann å ha en hjemmeværende frue? Hvorfor er ikke kona hans ute og jobber slik at hun kan bidra økonomisk?

- Min kone er hjemmeværende fordi hennes største ønske er å få være mest mulig sammen med våre 7 barn.

Med en kone som er hjemmeværende, hva ser du på som ditt ansvar eller rolle i familien?

- Jeg er ekstremt lite nevenyttig, så jeg anser min primære oppgave til å være familiens forsørger. I tillegg ser jeg på meg selv som en som har en stor verdi med tanke på oppdragelsen av barna, selv om på mange måter kona gjør den største jobben. Jeg tenker også at mine oppgaver innebærer en del av det administrative, som å følge opp budsjett, gjøre bestillinger ved for eksempel bilreparasjoner og lignende. Det meste av det som foregår utenfor huset gjør jeg, så har kona mest kontroll over det som foregår innenfor huset.

Dan ser helt klart at han som mann og kona som kvinne er en genial konstellasjon. Han mener de utfyller hverandre svært godt ved at hun helt naturlig har en annen og kanskje mer kjærlig tilnærming til situasjoner med barna, mens han på mange måter er den som "styrer" etter prinsippene. Begge deler er nødvendige og nettopp på denne måten utfyller de hverandre godt.

I dagens samfunn er det å være avhengig av andre kanskje sett på som negativt, men det trenger det ikke å være. Når en kone er hjemmeværende, har hun på en måte gjort seg avhengig av mannen sin. Hva tenker du om det?

- Kona er "avhengig" av meg på flere måter, selv om jeg synes ordet i seg selv, sett i lys av samfunnets perspektiv, er negativt ladet. Hun er "følelsesmessig" avhengig av meg, som jeg av henne og hun er også økonomisk avhengig av meg, ettersom jeg er familiens økonomiske forsørger. Likevel er det ikke slik at hun uten meg ikke kan gjøre noen ting, eller at alt hun gjør skal godkjennes av meg. Hun nyter veldig stor tillitt hos meg - og jeg synes hun er ekstremt mye bedre enn meg på mange ting, og så er jeg forhåpentligvis bedre enn henne på andre ting. Barna er avhengig av meg som familiens "overhode" eller "klippe" i familien, igjen sammen med min kone. Avhengighet mellom mann og kone er noe vi ser på som en del av "limet" i forholdet og ikke som noe som gjør den ene underdanig den andre på noen som helst måte. Å tørre og være avhengig av hverandre synes jeg er en stor tillitserklæring og noe som ektemann og hustru burde tørre å være.

Dan synes hans og konas gjensidige avhengighet er både naturlig og fin. Så det at kona skulle være hjemmeværende med barna, var noe de bestemte seg for allerede før de giftet seg. Da barna kom var det aldri spørsmål om noe annet.

- Vi er begge enige om at for våre barn er det absolutt beste de kan få i sine unge leveår sin mors fulle oppmerksomhet og kjærlighet. Den tryggheten som denne intimiteten gir tror vi er til de grader undervurdert i samfunnet i dag og svært viktig for barnas trygghet og selvtillit. Å føle seg elsket og den tryggheten det gir føler vi er barns primærbehov og ikke en oppgave som kan "settes bort". Jeg er ekstremt stolt av min kone som tør gå mot strømmen og står for og gjør det hun føler er den viktigste oppgaven hun kan gjøre! 

Ettersom denne oppgaven ikke på noen måte kan måles i penger, anser jeg det økonomiske aspektet rundt denne avgjørelsen for å være mindre relevant. Men vi er heldige - det har gått bra foreløpig, noe vi også skal ha noe av æren for selv da våre prioriteringer naturligvis også gjenspeiler det faktum at vi er en en-inntekts-familie -men vi lider på ingen måte noen nød!

Hva tror du du ville oppleve som best, at du jobber og forsørger familien, eller at kona di jobbet og var forsørger?

- Akkurat slik det er nå!

Du har forsørgeransvaret i familien. Hvordan opplever du dette?

- Å ha forsørgeransvaret i familien opplever jeg som en tøff oppgave, det er et stort ansvar - men jeg er stolt av å ha klart det, så langt :-)

Det kan kanskje virke bortkastet at en kvinne tar en lang utdannelse, for så å være hjemmeværende i mange år. Dan er ikke enig i det, han mener på ingen måte at utdannelse er bortkastet, selv om kvinnen velger å være hjemme.

- Utdannelse er utvikling. Jeg har ennå til gode å se hva slags utdanning/utvikling en utdanning gir, som man IKKE har bruk for når man skal oppdra trygge og gode verdensborgere!

Tilslutt spurte vi Dan om han trodde kona og kollegaene hans respekterer han mer fordi han gir av seg selv ved å forsørge hele familien og ikke bare seg selv?

- Kona mi gjør absolutt det og viser til stadighet takknemlighet for det. Av kollegaer kan jeg ikke si at jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger på akkurat dette. Svaret jeg ofte får når det blir nevnt er "ja, med så mange barn må det vel nesten være slik" :-) Vi hadde gjort det samme om vi ikke hadde hatt mange barn også.

Tusen takk for at du tok deg tid til dette intervjuet. Det virker som at kona di har en flott mann og barna dine en god og stabil far. Lykke til videre!

En familie - En inntekt (c)