Viser innlegg med etiketten mor. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten mor. Vis alle innlegg

lørdag 25. mai 2013

Marthe Aune vil ta vare på tiden mens barna er små



Enda en gang har vi fått snakket med en mor som har valgt å være hjemmeværende. I dette intervjuet får du møte Marthe Svendsen Aune som er mor til fire aktive gutter. Hun har vært hjemme i seks og et halvt år, siden den nest eldste gutten blir født, og har ingen planer om å gå ut i jobb med det første. En kommentar fra en hyggelig dame bærer hun med seg i hjerte. "Å, for en idyll! Du må ta vare på denne tiden mens de er små, for den går så fryktelig fort"
Hvorfor er du hjemmeværende?
- Å, det er så mange grunner...Men først og fremst er det magefølelsen min som sier at det er riktig å være hjemme. Det føles så utrolig feil å skulle levere fra seg en liten tass som hverken kan gå eller snakke til fremmede. Jeg tror heller ikke at små barn under 3 år har behov for å "sosialisere" seg med massevis av andre barn på samme alder. De har mer bruk for en kjærlig og tilstedeværende omsorgsperson. Jeg tror også at barn har behov for ro og fred til å kunne leke fritt og uforstyrret. De trenger å utvikle fantasien sin og en evne til å tenke selvstendig, og det tror jeg kan være vanskelig i en gjennomorganisert barnehagedag hvor alt er "pedagogisert" i hjel, og det meste barna gjør er på andres initiativ.
Hvor lenge tenker du å være hjemmeværende?
- Ideelt sett vil jeg være hjemme til alle guttene mine er ferdig med barneskolen. Da slipper vi å ha dem i SFO, og de har noen å komme hjem til når skoledagen er over. Realistisk sett så vil jeg nok se meg om etter en liten deltidsjobb når minstegutten min begynner i barnehagen om noen år.
Marthe har hatt guttene sine litt i barnehage, men ingen har begynt tidlig. De har begynt ved forskjellig alder. Hun forteller videre om sine erfaringer om barnehage kontra å være hjemme.
- Alle ungene mine har begynt i barnehagen ved forskjellig alder. Eldstegutten min begynte i barnehagen da han var 1 1/2 år, fordi jeg studerte. Det var en liten og oversiktlig barnehage med stabile og gode ansatte, så det gikk i grunnen helt fint (denne barnehagen er dessverre nedlagt nå). Min nest eldste prøvde jeg også å sende i barnehagen da han var 1 1/2, men jeg tok han ut etter en uke da jeg så at han tydelig mistrivdes der. Han ble deretter hjemme til han var nesten 4 år. Den nest yngste gutten min begynte i barnehagen da han var nesten 3. Minstegutten min, som nå er 14 mnd blir hjemme med meg til han virker klar for barnehagen. Om det blir når han er 2 eller når han blir 5, gjenstår å se. Alle guttene mine har gått deltid i barnehagen, 3 dager i uka og har hatt relativt korte dager. Jeg ser at de blir slitne hvis barnehagedagen blir for lang. Desverre finnes det ikke noe tilbud om åpen barnehage her vi bor, og det er få andre hjemmeværende. Hadde vi hatt åpen barnehage eller ett nettverk av hjemmemammaer rundt oss, tror jeg ikke vi hadde brukt barnehage i det hele tatt.


Hvilke reaksjoner har du møtt fra folk rundt deg?
- Jeg har fått mange reaksjoner. Fra eldre mennesker får jeg mest positive reaksjoner. En kommentar jeg husker ekstra godt, og som jeg bærer med meg hele tida er fra en eldre dame vi møtte en dag vi var ute og plukket markjordbær i fjor sommer. "Å, for en idyll! Du må ta vare på denne tiden mens de er små, for den går så fryktelig fort". Fra folk på min egen alder er det mer blandede reaksjoner. Noen synes jeg er heldig som har mulighet til å være hjemme med barna, mens andre ikke skjønner at jeg orker.
Hvordan klarer dere det økonomisk?
- Det er egentlig ikke noe problem. Vi er heldige og bor i generasjonsbolig, og leier en forholdsvis billig leilighet i etasjen under foreldrene mine. Vel er det trangt, med en familie på 6 + tre store hunder på ca 90 kvadratmeter, men vi har en stor hage og er mye ute på tur. Vi har bare en bil, og vi prøver å sykle eller gå når vi skal noe sted for å spare litt diesel (og av miljøhensyn, men vi kan bli enda flinkere her). Vi reiser ikke på dyre ferier til Syden og sånn. Men vi har leid en billig hytte på åremål, som bare ligger 4 mil hjemmefra. Vi tilbringer masse fritid på hytta, og føler i grunnen ikke at vi trenger å feriere noe annet sted. Ellers eier vi vel ikke et eneste nytt møbel, alt vi har er arvet eller kjøpt brukt. Ingenting matcher hos oss, men det er sånn vi liker det. Gamle ting har ofte masse sjarm og sjel. Ungene arver mye klær, og det de ikke arver prøver jeg å få tak i på den lokale bruktbutikken. Mammaen min er veldig snill, og kjøper litt nye klær og sko til dem fra tid til annen. Det setter jeg stor pris på. Dessuten strikker jeg en hel del klær til dem selv. Når det kommer til mat sparer vi masse penger på å lage all maten vår fra bunnen. Ferdigpizza og posesupper er et sjeldent syn hos oss. Vi spiser vel omtrent 90 % økologisk mat, og selv om det er litt dyrere så sparer vi inn det på å ha et par vegetarmåltider i uka(kjøtt er dyrt).I sommerhalvåret sparer vi vel kanskje noen kroner på å ha kjøkkenhage også.
Har du noen tips til andre som ønsker å være hjemmeværende, men tror ikke det er mulig på grunn av økonomien?
-For det første så sparer man jo en del penger på å ikke bruke barnehage/SFO. Fra 1-2 år får man jo kontantstøtte i tillegg. Det er noen kroner det.
Marthe foreslår også ukeshandling. Hun mener det er genialt. Det er lurt å lage en plan for middager den neste uka, og skriv en handleliste og hold seg til den. 
Hvordan tenker du om pensjon?
- Jeg tenker veldig lite på pensjon i grunnen.


Vi hører mye snakk om at barna må gå i barnehage for å få sosial interaksjon. Er dette noe som virkelig er sant? Hvile tanker har du om dette? Får barna nok sosial interaksjon når de ”bare” er hjemme?
Ja, det tror jeg. Nå har jo jeg fire barn, så de har mye selskap i hverandre. Jeg har barna deltid i barnehage fra de er ca 3 år gamle, men jeg tror ikke egentlig de TRENGER barnehagen. Sosiale kan de være i mange settinger. Det finnes hauger av fritidsaktiviteter for barn, barna kan leke med nabounger etter at barnehagen er slutt for dagen osv...Mange steder har de jo åpen barnehage også.
Hvordan har barna klart seg når de begynte på skolen? Fungere de dårligere, like god eller bedre enn som har vært i barnehage?
Nå har jeg riktig nok bare ett skolebarn (to til høsten), og han har jo gått deltid i barnehagen. Men han klarer seg helt fint på skolen. Faglig er han langt fremme, og han er klassens elevrådsrepresentant. Han har mange venner, og trives godt på skolen.
Tusen takk for at du tok deg tid til dette intervjuet. Det er alltid kjekt å lese om familier som velger å bruke tid med barna sine. Lykke til videre!

En familie - En inntekt (c)

mandag 13. mai 2013

Enda en flott artikkel

Her er enda en flott artikkel om en mor som er hjemmeværende. Jeg blir så glad hver gang jeg leser om mødre som våger å gå mot strømmen når de mener det er riktig. Klikk på bildet for å lese den fine artikkelen.


En familie - En inntekt (c)

mandag 18. mars 2013

Har vi råd til å ha to inntekter?

For tiden er vi på besøk hos svigerforeldrene mine. De koser seg sammen med barnebarnet sitt, og skjemmer han bort med både leker og mye oppmerksomhet. Heldigvis har de litt tid til å prate med oss også :) I en av de mange samtalene kom vi selvfølgelig inn på temaet rundt bloggen vår. Svigermor sa noe som jeg synes var ganske tankevekkende. "Har vi råd til å ha to inntekter?" Jeg måtte ha litt tid til å fordøye den. Hva mente hun med det? Samtalen fortsatte, og vi snakket om hva vi ofrer når vi har to inntekter. Har du tenkt over det?

Illustrasjonsbilde fra google


Vi ofrer dyrebar tid med barna våre. En tid vi aldri får tilbake. Vi går glipp av å se dem vokse og utvikle seg, ta sine første skritt, si sine første ord og mye mer. Vi bruker mer tid på arbeidsplassen enn med barna våre. Vi vet ikke hva de lærer når andre passer dem, hvilke verdier og normer de får pressentert. Du vil kanskje argumentere med at alle barnehager har et opplegg og visse retningslinjer de holder seg til. Det har du rett i, men likevel er det veldig mye som skjer i løpet av en dag i en barnehage som foreldrene ikke ser. Videre må vi stole på at fremmede gir barna våre den kjærligheten, oppmerksomheten og trøsten de trenger. Jeg er sikker på at de gjør sitt beste, men de kan aldri erstatte mor og far. Vi får også mindre ro i hverdagen og mer stress. Mer kjøring frem og tilbake. Mer mas. Høyere skatt og mer ferdigmat....Listen kunen vært mye, mye lengre.

Så tilbake til spørsmålet: Har vi råd til å ha to inntekter? Vår familie har funnet ut at, nei, vi har ikke råd til det. Har du/dere det?

En familie - En inntekt (c)

torsdag 7. mars 2013

Viktig lesning fra Danmark

Anne Kirstine Waage Beck er mor til tre, ph.d.-studerende i mellemøststudier og medlem af Småbørnsfamilieforeningen SAMFO. Hun har skrevet en viktig artikkel som vi bør ta oss tid til å lese. 



Les artikkelen HER

En familie - En inntekt (c)

fredag 22. februar 2013

Nina Stanghov Ulstein, mor, barnevernspedagog og bloggeren bak lykkelig barndom



Da Nina Stanghov Ulstein, kvinnen bak bloggen lykkelig barndom, var tre år gammel, fortalte hun moren sin at når hun ble stor skulle hun kjøpe et stort hus hvor alle barn som ikke hadde det bra skulle bo sammen med henne, og hun skulle passe på dem. Det ble aldri noe stort hus, men hun gjør sitt for at barna skal få det bedre.

Hun er utdannet barnevernspedagog og har blant annet jobbet i barnevernstjenesten i Oslo, på barnehjem, mødrehjem, barneskole, barnehager og med gatebarn i Rio i Brasil. Hun har også mellomfag i spesialpedagogikk og er sertifisert ART-veileder (sinnemestring) og ICDP (veiledning for foreldre). I tillegg har hun en rekke kurs i barne- og spedbarnspsykologi.


Vi har vært så heldige å få en prat med denne velutdannede og reflekterte kvinnen. I dette intervjuet deler hun villig av sin kunnskap både som mor og fagperson. Vi lurte selvfølgelig på hvorfor en kvinne med så mye utdannelse har valgt å være hjemmeværende. 


Jeg har tatt et helt bevisst valg med å være hjemme til barnet blir to år gammelt. Dette er fordi et lite barn trenger å få tilfredsstilt de psykologiske behovene sine før de sosiale behovene. Vi vet at tilknytning er svært viktig for utviklingen til et menneske, og et lite barn trenger to år, eller lenger, for å knytte seg til en omsorgsperson. Barnet har størst separasjonsangst mellom 12 og 18 måneder, (det blir redd når mamma/pappa går fordi barnet ikke forstår at de vil komme tilbake) og det er da de aller fleste barn begynner i barnehagen. Det synes jeg er et paradoks. Jeg synes det er direkte trist at myndighetene legger opp til og anbefaler barnehagestart for ettåringer til tross for at mange fagpersoner og forskere fraråder dette. Mange barn går inn i en depresjon hvor de sørger over tapet av mamma/pappa når foreldrene går. Dette er meget alvorlig og vi aner ikke konsekvensene av dette på sikt. De fleste ettåringer viser tydelig at de er redde ved at de gråter, hyler, og desperate strekker seg etter mamma/pappa når de blir forlatt I barnehagen. Men til tross for dette så fortsetter vi med denne praksisen. Barnet prøver å si fra, men blir ikke hørt. 

Jeg har selv jobbet i flere barnehager og sett barn som gråter hver dag i flere måneder. Hva gjør dette med det lille barnet? Jeg mener at barnehagen som konsept er bra for barn, men ikke før barnet er modent for det! De aller fleste barn er IKKE modne for barnehage når de er ett år gamle. Hvis man som foreldre er redde for at barnet ikke får nok sosial omgang med andre barn vil jeg anbefale “Åpen barnehage”. Der kan barnet leke med andre barn samtidig som omsorgspersonen (mamma/pappa) er i nærheten. 

Vi vet at de tre første årene av et menneskeliv er de aller viktigste for utviklingen og at mye av grunnlaget blir lagt i disse årene. Man kan se på de årene som grunnmuren i et reisverk. Jeg vil som mamma selv være tilstede i disse livsviktige årene og påvirke og være sammen med barnet mitt. Det føles helt feil for meg som mor å skulle “overlate” disse viktige årene til totalt fremmede mennesker. Jeg vil også gjerne som mamma få oppleve barnet mitt sine første skritt, første ord, og følge utviklingen. Når barnet tilbringer flere timer med personalet i barnehagen enn med meg som mamma, så forteller det meg at noe er riv ruskende galt med samfunnsutviklingen. 

Barnehage er et flott tilbud for barn, men ikke før barnet har kommet så langt i sin utvikling at det har glede av og utbytte av å leke med andre barn, og det har ikke et barn på ett år som hverken kan gå, prate eller gjøre rede for deg. Det en 1 åring har behov for er å oppdage verden sammen med en trygg og kjent tilknytningsperson. 

Jeg vil oppfordre alle foreldre til å utsette barnehagestarten og nyte småbarnstiden sammen med barnet sitt. Mange foreldre tror at de ikke er gode nok og at barnehagepersonalet er bedre rustet til å ta vare på ettåringen, men det er direkte feil! Ingen er bedre rustet til å ta vare på ettåringen enn foreldrene selv. 



Siden du har universitetsutdannelse og en lovende karriere forran deg, er du ikke redd at dette går ut over den?

Jeg ser ikke på dette som enten eller. Jeg kan få begge deler, men til hver sin tid. Først barnet, så karriere. De første årene av barnets liv velger jeg å bruke på barnet, og jo elder barnet blir jo mer kan jeg jobbe.

Nina skal være hjemme til barnet fyller to år. Da skal de begynne med gradvis innkjøring i barnehagen hvor gutten hennes skal ha 50% plass til han er tre år. 

Jeg er bevisst på at han skal ha korte dager. Det er både slitsomt å krevende for et barn å være i barnehagen. Barnet må i løpet av dagen forholde seg til mange voksene og barn, og det er mye støy i en barnehage. Prøv å hør etter neste gang du henter og leverer hvor mye det støy det faktisk er. Mange blir overrasket. 

Jeg var nysgjerrig på hvorfor hun har valgt å være hjemme med gutten sin til han er to år, og så gradvis begynne litt i barnehagen etter det. Hvorfor ikke til han er tre eller fem år?

Alle barn og familier er forskjellige så det finnes ingen fasit på om barnet skal begynne når det er to, tre eller fem år gammelt, men for mitt barn så tror jeg at det vil være fint å begynne i barnehage når han er to år gammel. For andre barn passer det ikke å begynne før barnet er elder. Det er viktig for meg å ikke overlate barnet mitt til fremmede (personalet i barnehagen er faktisk fremmede mennesker) før barnet kan gjøre rede for seg. Jeg vil at han skal kunne gå, ha litt språk og kunne uttrykke ønsker og behov. Det kan ikke en ettåring. Jeg vil også at barnet mitt skal være så gammelt at det forstår at mamma/pappa kommer tilbake. Et barn på to år kan man forklare at man kommer tilbake for å hente det. 

Mange folk reagerer med undring når jeg sier jeg vil være hjemme med barna mine til de blir store. Hvilke reaksjoner har du møtt fra folk rundt deg?

Siden jeg er fagperson opplever jeg at folk rundt meg lytter til hvorfor jeg har tatt det valget med å utsette barnehagestarten. De har ofte mange spørsmål som jeg gladelig besvarer. Flere har etter å ha snakket med meg gitt barnet kortere dager i barnehagen. Mange forteller om sutrete og klengete barn på ettermiddagen, kvelden og i helgene. De forteller at i ferier når barnet har fått mer tid med foreldrene sine så slutter de å sutre, klenge og gråte. Forteller ikke det oss ganske mye?? Veldig mange barn i Norge har altfor lange barnehagedager og er helt utslitte! Vi hører om små barn helt nede I 2 års alder som er utbrente. 

Noe jeg ofte hører fra folk rundt meg er at de ikke har rå til at en er hjemme med barna. Har du noen tips til andre som ønsker å være hjemmeværende, men tror ikke
det er mulig på grunn av økonomien? 

illustrason fra google

De aller fleste I Norge klarer seg en periode på en økonomi hvis man er villig til å leve litt trangere. 

Planlegge: Når dere vet at dere skal få barn, er det lurt å sette seg ned og snakke sammen over kalenderen og snakke om hvordan man vil dele permisjonen mellom seg. Og hvilke muligheter har man for å kombinere permisjon med ferie?

Permisjon uten lønn: Husk også at du har rett på permisjon uten lønn av arbeidsgiver. Det finnes noen begrensninger på dette, og det er kanskje vanskelig for den som er selvstendig næringsdrivende i et lite firma, men permisjon uten lønn er i utgangspunktet en rettighet for arbeidstakere.

Spare penger: Dersom man ønsker seg barn og tror at man vil være lenger hjemme med barnet enn 12 måneder, er det lurt å begynne å spare penger tidlig. Ved å legge til side litt penger hver måned, greier man kanskje å kompensere for tapet av en månedslønn eller flere. Én måned er lang tid og stor utvikling i et lite barns liv.

Kontantstøtte: Fra 1. august 2012 kommer det en endring i kontantstøtten, ved at man får mer penger for å være hjemme med de minste ettåringene. For barn som er mellom 13-18 måneder, får man 5.000 kr per måned. For barn som er 19-23 måneder, får man 3.300 kroner – som før. For barn over 2 år faller kontantstøtten bort.

Ønske seg penger: Besteforeldre er gode å ha, og de vil bidra så langt de kan når barnebarna kommer til verden. Dersom dere ønsker å være hjemme litt lenger med barna, kan dere ønske dere penger til jul og bursdag, som et bidrag til investeringen i tid sammen med barna.

Avdragsfrihet på boliglånet: For å gi seg selv litt økonomisk armslag, er det også mulig å gjøre en avtale med banken om å få en periode med avdragsfrihet på boliglånet dersom man ønsker å være hjemme lenger med barnet. Noen måneder med avdragsfrihet, kan fort være det som skal til for at man greier seg en måned eller flere på en lønn. Når du har vært sammen med barnet ditt en måned eller to, fremstår det temmelelig bagatellmessig at du må bruke noen måneder ekstra på å betale ned huslånet ditt.

Vent med å flytte: Når man skal få barn, er det veldig aktuelt for mange å flytte til en større bolig. Bor man i leilighet, ønsker man seg kanskje hus og hage. Dette er kanskje en plan man skal ha litt på vent, dersom man ønsker seg noe mer tid hjemme sammen med barnet. Noen velger seg bevisst en billigere bolig når de får barn, slik at de får bedre økonomi, tid og mindre stress når barna er små. Så kan man heller sikte mot drømmeboligen når barnet blir litt større og behovene for noe større og bedre blir mer reelt.

Hvordan tenker du om pensjon?
Jeg synes det er trist at de som velger å være hjemme og bruke tid på barna sine “taper” i pernsjon. 

bilde fra google

Mange sier at barna må gå i barnehage så de får nok sosial interaksjon. Er det fare for at barn som er hjemme med mamma ikke får nok kontakt med andre mennesker?

Et lite barn har ikke behov for mer sosial interaksjon enn det foreldrene gir det ved å være hjemme å gjøre “vanlige” ting. Et lite barn skal lære seg utrolig mye – alt fra å gå, prate, spise selv, gå på potte, samspill, tyde kroppsspråk osv. Det å få besøk av en venn i noen timer holder i massevis. Små barn trenger mye ro for å klare å lære seg alt det de må lære seg. Det å lære seg å leke og omgås andre barn, lære seg sosiale regler i en barnegruppe kommer først etter at alle de andre tingene er lært. Vi må ikke glemme å gjøre ting i riktig rekkefølge!

Planen din er å ha gutten litt i barnehage når han blir større. Andre, som vi har sett i tidligere intervju, har valgt å ha barna hjemme helt til skolestart. Tror du dette går utover skolegangen deres? Er de dårligere, eller kanskje bedre rustet til skolen?

Det er vanskelig, om ikke umulig, å gi et enkelt svar på det spørsmålet. Dette fordi at det er så mange faktorer som spiller inn. Hvem er foreldrene? Hvordan har den generelle oppveksten vært? Har barnet søsken? Hvordan er personligheten til barnet? Er det robust eller mer tander? Hvordan er temperamentet osv? Det man ser mer og mer av er at barna er slitne og overstimulerte ved skolestart. Mange lærere melder om det samme. De ser også en større uro i klassen og tenker at det kan skyldes at barna er så vant til at det er så høyt tempo i barnehagen med mange voksne og barn og forholde seg til og mye støy. Det mange lærere også melder om er konsentrasjonsmangel. Kanskje kan det skyldes at mange barna ikke har fått nok ro i barnehagen til å sitte alene I en krok å pusle med sitt I ro og fred? Dette vet man bla er viktig for å utvikle matteferdigheter. Men disse tingene jeg har nevnt nå vet man ikke, det er bare antagelser.

Det er godt å se at du ikke bare snakker og skriver om barnets beste, men at du praktiserer det også. Gutten din er heldig som har en mor som deg. Det er et flott arbeid du gjør. Jeg kommer nok ofte til å besøke bloggen din. Jeg vil ønske deg lykke til videre med den viktige jobben i å kjempe for barnas beste, og ikke minst som mor. Det er den mest spennende ”jobben” i verden  Tusen takk for at du tok deg tid til dette intervjuet!

En familie - En inntekt (c)

lørdag 16. februar 2013

Barnet i fokus


En av lesere gjorde meg oppmerksom på at i listene over positive og negative konsekvenser med å være hjemme, var fokuset på MEG. Og det var helt rett :/ Så nå skal jeg prøve å lage en lignende liste, der BARNET er i fokus.




La oss prøve å tenke oss at vi er ett år (eller eldre) og mamma har bestemt seg for å være hjemme for å passe på MEG. Hva er negativt med det? Og hva er positivt?

Negativt:
  • Jeg får ikke være så mye sammen med barn på min egen alder
  • Jeg får ikke være med på så mye organisert aktivitet
  • Jeg får ikke være med på et pedagogisk opplegg
  • Jeg kan kanskje bli litt bortskjemt?
  • Jeg er avhengig av at mamma passer godt på meg
  • Jeg er avhengig av at mamma gir meg stimuli og oppmerksomhet
Bildet er fra google


Positivt:
  • Jeg får være sammen med min egen mamma hele tiden
  • Jeg følger meg trygg og ønsket
  • Jeg kan sove så lenge jeg vil om morgenen
  • Jeg slipper bli vekket for så å stresse ut dørene for å rekke å bli levert i barnehagen før mamma skal på jobb
  • Jeg slipper å bli stresset
  • Jeg slipper å føle meg forlatt og utrygg
  • Jeg slipper å være sammen med voksne jeg ikke kjenner, og som ikke kjenner meg heller
  • Jeg slipper å kjempe om oppmerksomheten med mange andre barn
  • Jeg får ro til å utvikle meg i mitt eget tempo
  • Jeg slipper at mamma og pappa er sure og sinte (så ofte) på grunn av mye stress og mas
  • Mamma får lære meg det hun synes er viktig
  • Mamma tar meg med til de hun liker å være sammen med
  • Jeg får møte folk i forskjellige aldre, og se mye spennende
  • Jeg får lære om hverdagslivet
  • Jeg får være med mamma overalt – det er gøy det!
Bildet er fra google


Der er helt sikkert mye mer vi kunne tatt med i begge listene. Dette var bare noen ting jeg kom på i farta.

Og husk, dette er bare de umiddelbare konsekvensene. Der er mange konsekvenser vi ikke ser før det har gått mange år… Og når de kommer, kan vi ikke gå tilbake å gjøre om valget vårt. Derfor vil jeg igjen si – tenk deg om før du velger, og husk, du må velge NÅ. 

En familie - En inntekt (c)

tirsdag 12. februar 2013

Ellen - kvinnen mot strømmen


Møt Ellen, en kvinne som ikke er redd for å gå mot strømmen



Ellen har lang universitetutdannelse og var den som tjente mest av henne og mannen. Derfor prøvde de en periode at begge jobbet deltid. Men da var det ikke hyggelig å bo på deres idylliske landssted. Der var stadig krangling og mye missnøye. Da Ellen bestemte seg for å bli hjemmemamma, og mannen gikk opp til 100% stilling, forandret det alt.

Sett deg godt til rette i stolen og sett av noen minutter ekstra. Gled deg til å lese et intervju med et fyrverkeri av tanker og sterke meninger. Vi går rett på sak og får svar på hvorfor hun har valgt å være hjemmemamma.

Først og fremst er jeg hjemme fordi jeg trives med det. Hadde jeg ikke trivdes med det, så hadde jeg ikke gjort det. Å være hjemme med en mamma eller pappa som ikke har det bra, er neppe det beste for ungene heller.

Videre forteller den blogglesende kvinnen med egne ord hvordan tingenes tilstand var før hun ble hjemmeværende.

Tidligere har vi jobbet deltid begge to, men det fungerte dårlig. Det er mulig det er bedre for likestillingen, i alle fall på papiret, men for oss som familie var det veldig slitsomt. Det var en evig forhandling om hvem som skulle jobbe når og hvem som skulle gjøre hva hjemme. Det ble det mye krangling om misførnøydheter av for både meg og mannen. Og alle som har prøvd å ha to deltidsstillinger vet at det er langt mer stressende enn å ha en jobb og en arbeidsgiver. Nå jobber mannen min full tid, men hans første prioritet er alltid familien, og selv om han jobber mye i perioder, blir det ikke mer enn full jobb til sammen. Vi har aldri hatt så lite konflikter i familien som nå. Vi føler at vi har tid til hverandre som par og familie, og ansvarsfordelingen er uproblematisk. Og det er jo opplagt: På en arbeidsplass har jo de ansatte det best dersom de har klart definerte ansvarsområder og kan gjøre det de er best til. Det gjelder selvfølgelig for oss også!

For oss er det å leve med god tid og mindre penger, et verdivalg. Vi halverte inntekten da jeg sa opp jobben min (det var faktisk jeg som tjente mest!!), men for oss har det vært nøkkelen til et bedre liv. Å kunne ha middagen klar når ungene og mannen kommer hjem, å kunne bake sitt eget brød, å glede seg til ungenes bursdager, slippe stress både morgen, ettermiddag og kveld - det er en luksus som er verdt mer enn en 100% inntekt. Dessuten er vi med å redde planeten på denne måten! ”Fremtiden i våre hender” mener at vi i vårt rike land heller bør jobbe og forbruke mindre enn å glede finansministeren med mer arbeid og tilhørende økt forbruk. 


Vi har valgt å få fire barn, og jeg pleier å si at jeg ikke har fått dem for å sende dem på institusjon, men for å leve sammen med dem. Og det står jeg for. Dengang vi hadde barnehage til de eldste, leverte jeg aldri ungene mine der, dersom jeg hadde fri. Da holdt jeg ungene hjemme, selv om det var barnehagedag. Jeg er nok ganske anarkistisk av meg, og liker ikke institusjonaliseringen av barndommen som stadig griper om seg. Unger skal ha en trygghet hjemme og ellers mye frihet. Ofte opplever vi at våre unger er de eneste som er ute og leker om ettermiddagene, og de eneste som er ute og leker uten voksne. Før var det jo fullt av unger ute, men nå er akebakken oftest tom... Jesper Juel snakker om at sosial kompetanse er noe barn bl.a. får sammen med andre barn uten voksne tilstede, og slike arenaer blir det stadig færre av. Jeg er ingen hønemamma selv om jeg er hjemmemamma. Faktisk tror jeg det er lettere å slippe barna fri når man har dem rundt seg det meste av tiden.



Du har jo en universitetsutdannelse og alt. Ønsker du ikke å ha en karriere?

Jeg ønsket meg egentlig ingen karriere da jeg var i jobb heller, jeg. Jeg jobbet redusert (80%) det meste av tiden, og det gjorde mannen min også i den tiden. Jeg trivdes med deler av jobben, men jeg kom veldig nær mange mennesker, og det ble slitsomt i lengden, særlig i kombinasjon med 4 unger som også vil være nær!!

Vi har et kronisk sykt barn, og det har satt ting i perspektiv. De fleste tar det jo som en selvfølge at de skal se ungene sine vokse opp, at de skal være friske, at de skal klare seg bra på skolen. Men for oss har det å få vite at en av ungene har en diagnose med usikre fremtidsutsikter gjort at det faktisk er blitt lettere å prioritere det som virkelig er viktig i livet. Og prioritere det NÅ! For hvem vet egentlig hva som skjer i livene våre i morgen? I et sånt perspektiv blir min jobbkarriere lite viktig. 

Hvor lenge har du vært hjemme?

Jeg gikk ut i adopsjonspermisjon sommeren 2008 og sa opp jobben i etterkant av det. Det var skummelt! Man mister jo et økonomisk sikkerhetsnett. Men jeg har ikke angret! 

Hvor lenge tenker du å være hjemmeværende?

Tja....Minstejenta begynner på skolen til høsten, og alle lurer jo på om jeg ikke skal begynne å jobbe da. Men min erfaring er at det egentlig ikke blir noe mindre jobb med ungene når de kommer i skolealder. Dessuten har ungene 4-dagersuke på skolen og de minste kommer tidlig hjem en dag i uka og sfo finnes ikke på vår skole (det er ingen som vil ha det!!), så jeg tenker å bruke noen timer hver dag på egne prosjekter, og så fortsette å være hjemme som før. 

Hvordan klarer dere det økonomisk?

Vi klarer oss bra. Vi sparte opp mye penger da vi begge var i jobb, og vi har et minimalt huslån. Vi bor på landet og har hatt mulighet til å kjøpe hus til under millionen. Det er gammelt og trekkfullt, og vi har ikke varmekabler på badet. Men det har jo de færreste i verden. Vi drar ikke på dyre ferier, vi kjøper ikke økologisk mat (det er dumt, men vi har ikke noe valg), vi går ikke til frisøren, ungene arver de aller fleste klærne sine, vi handler på salg, vi dyrker grønnsaker og salat om sommeren, vi kjøper bare møbler brukt, vi spiser mest vegetarmat, vi handler bøker brukt om det går, vi har kuttet hardt på julegaver o.l., ungene får bare gå på en fritidsaktivitet hver og vi går så og si aldri ut og spiser.

For mange høres dette kanskje kjedelig og strengt ut, og vi må jo snu på hver krone for å få det til å gå rundt. Og om vi sammelikner oss med naboen, så har vi jo lite penger. Men om vi sammenlikner oss med en familie i Norge på 70-tallet, så har vi ikke så lite, og i verdenssammenheng er vi styrtrike!  Man måste jamföra! :)


Har du noen tips til andre som ønsker å være hjemmeværende, men tror ikke det er mulig på grunn av økonomien?

De fleste familier med to voksne har råd til å ha en voksen hjemme. Men man må være i stand til å prioritere. Og man må tåle å ha mindre å rutte med enn naboen og kunne si nei til ungene sine når de maser om iphone eller det spillet som alle andre har. Man må tåle at ungen skiller seg ut, og man må oppdra unger til å tåle det. Det er prioriteringer hele veien, og til tider kan det være knallhardt å gå mot strømmen. Men det går! Og man får så utrolig mye igjen for det.

Ja, og så er det et godt tips å oppsøke likesinnede enten på nett eller i nabolaget. Det er lettere å ta utradisjonelle valg når man gjør det sammen med noen!

Problemet i Norge i dag, er boligprisene i de største byene. Vi trenger sosial boligbygging som gjør at flere storbyfolk også kan velge å være hjemme med ungene sine. Dessverre er det ikke så stor politisk vilje til det.

En kampsak for meg er enslige foreldre og deres muligheter til å være hjemme med ungene sine. Jeg beundrer alle aleneforeldre, og jeg synes det er blodig urettferdig at en alenemamma/pappa ikke har i nærheten av samme mulighet som oss andre til å være hjemme med ungene sine. Og det samtidig som de er så og si alene om ansvaret. Fy og skam! Her må det gjøres noe!!!! 
Hvordan tenker du om pensjon?

Jeg tenker at jeg får lite pensjon. Hvis jeg lever så lenge. Men hvis 6 personer klarer seg på 370 000 netto (inkl.barnetrygd og hjelpestønad), så skal jeg nok klare meg på en minstepensjon alene dersom det blir situasjonen. Men pensjon er ikke egentlig noe argument for meg. Jeg tenker heller sånn: Dersom jeg fikk vite at jeg var dødssyk når jeg var 50, hva ville jeg da være glad for å ha gjort? Og svaret er enkelt: Brukt tida mi med familien!

Og en merkelig ting som jeg merker meg i offentlige debatter om kvinner og yrkesdeltagelse er at pensjonssystemet fremstilles nærmest som en naturlov. Men tro det eller ei, det er faktisk menneskeskapt! Og det er vi som samfunn som altså mener det er rettferdig at mennesker som har tjent mye sitt yrkesaktive liv og dermed har hatt muligheten til å legge seg opp penger selv, at det er DE som skal få mest pensjon! Jeg synes vi skulle ha et "flatere" pensjonssystem, og jeg mener bestemt at pensjonen skal deles mellom gifte eller samboende som har barn under 10 år. Det ville neppe stimulert innvandrerkvinner til å komme seg ut i arbeidslivet, men jeg mener likevel det ville være mer rettferdig. Også for de mest undertrykte kvinner i vårt land.

Når barna “bare” er hjemme, får de nok sosial interaksjon?

Jeg tror ikke på det der at barn først og fremst trenger å være sammen med andre barn på samme alder. Hvis man tenker litt tilbake i historien, så har det vel vært mer vanlig at man har levd sammen i storfamilier med voksne og barn i ulike aldre sammen. Den alderssegregeringen vi ser i samfunnet i dag, er ganske ny, og jeg ser mange negative ting med den. Jeg tror barn har behov for å være sammen med mindre barn, for å lære omsorg og føle egen mestring. De trenger også å være sammen med større barn, for å lære respekt og få sosial kompetanse. Og barn trenger trygge voksenpersoner!



Jeg har 3 barn som går på skole og en 5-åring hjemme. Ungene er 4 dager på skolen, en av de dagene er bestevenninna i nabohuset fri fra barnehagen, så det er bare 3 dager hun er hjemme med bare meg. Om ettermiddagene er hun mye sammen med bestevenninna og hun er med i kor. Ellers er hun jo sammen med oss alle. I nabohuset bor en gammel dame på over 90 år, og hun er så heldig å få besøk på formiddagen takket være min lille 5-åring. Det er sosial interaksjon det også!

Forresten: Men om et barn var alene sammen med mamma eller bestefar hver dag, tja, det kan vel gå bra det og. Jeg tror ikke på noen mal. Normer handler ofte mer om kvantitet enn kvalitet!

Hvordan har barna klart seg når de begynte på skolen? Fungere de dårligere, like godt eller bedre enn som har vært i barnehage?

På den skolen ungene våre går, har de færreste elevene vært i barnehage. Det er en liten kristen privatskole, og de fleste har en mamma eller pappa (jada!!) hjemme. Mine eldste har gått litt i barnehage (maks 60%) , og de har klart seg bra på skolen. Det har også den nest yngste som ikke var i barnehage året før hun begynte på skolen.

Jeg tror ikke barnehage er nødvendig for å klare seg bra på skolen. På vår skole er det et veldig godt læringsmiljø, og det tror jeg i hovedsak skyldes at ungene er vant til å omgås tydelige voksne. Overgangen til skolen blir heller ikke så stor, siden de fleste har eldre søsken som går der (det er mange store familier!),og ungene kjenner hverandre fra før. Vår 5-åring kjenner jo alle lærerne på skolen allerede, og mange av elevene. Vi er ikke endel av menigheten som driver skolen, men med 35 elever, blir det som en stor familie.

Mange foreldre som har barn i barnehage, sier at de ikke kan stimulere barnas utvikling på samme måte som i barnehagen. Og jeg forstår jo hva de mener. Spørsmålet er bare: Trenger barn den stimuleringen? Personlig tror jeg ikke det. Unger trenger stabile voksne som kan representere tryggheten i livet deres. Og norske unger trenger sannsynligvis å kjede seg mer - ikke mindre. Kjedsomhet er kreativitetens mor!

Odd Nerdrum, maleren, sa en ting i en tv-debatt for mange år siden som jeg bet meg merke i: Det er BILEN som er dagens barndoms største fiende. Og jeg tror han har rett. Vi gjerder inn barna i noe vi kaller barnehager, i stedet for å gjerde inn bilene. Før kunne barn gå på butikken å handle for mamma eller pappa, de kunne være ute og leke. Nå er det biler overalt, og dermed fratar vi ungene muligheten for å vokse gradvis inn i voksenlivet med ansvar og oppgaver. Vi kjører unger hit og dit - det er sikkert behagelig, men det er ufritt!! 



Ellers, har du noe du vil dele?

Det er en ting som irriterer meg veldig, og det er at hjemmearbeidende kvinner alltid blir sammenliknet med 50-tallshusmora fra Oslo vest. Men det finnes andre historiske kvinneskikkelser som er langt viktigere å trekke frem. Fiskarbonden for eksempel! Kvinnfolk fra yttesia i nord som rodde fiske, lagde mat, passa unger, hesja og skapte felleskap. Det er kvinner som ikke fikk penger for jobben de gjorde, men den var likevel uunværlig for at familien og samfunnet skulle overleve. Her er det flust av grepa kvinnfolk som fortjener takk og beundring!

Og så litt om likestilling: En tidligere kollega av meg  skrev en anmeldelse av boka "Kjøkkenbenkrealisme" av Olaug Nilssen. Hun hadde tatt utvidet permisjon med sitt yngste barn, og i den forbindelse uttalte hun at hun hadde dårlig samvittighet for på den måten å svikte det norske likestillingsprosjektet. Hjelp! brøler det inni meg da. Og jeg tenker at likestillingen i Norge ikke har kommet langt nok. Langt nok har den først kommet når kvinner kan velge tradisjonelt uten at det blir sett på som et problem.

Takk for at du tok deg tid til dette intervjuet. Du har gitt oss mye å tenke på nå.