Abigails drøm

Det var en gang en ung pike som het Abigail. Hun bodde i en by i landet Tellia. Hun levde et godt og bekymringsfritt liv. Som de fleste andre unge jenter hadde Abigail en drøm om at hun en dag ville møte en sterk og flott mann som skulle være hennes prins. Og hun hans prinsesse. Han skulle fortelle henne at hun var vakker og unik, og hun ville beundre han.

Tiden gikk og den lille piken ble etter hvert til en ung kvinne. Trangen til å forlate det trygge hjemmet meldte seg. Hun ville ut å utforske verden. Så en dag pakket hun sakene sine, tok farvel med mor og far, og dro av sted. Selv nå etter at hun nå hadde blitt voksen, hadde hun ikke glemt drømmen sin.

Abigail hadde funnet seg godt til rette i den lille leiligheten hun leide. Møblene var på plass og skapene fylt opp. Hun følte at livet smilte til henne. Nå var hun klar for å se på livet i byen. Hun hadde på seg den pene kjolen, ordnet håret og sminket seg. Hun stakk et kart over byen i vesken rett før hun gikk ut.

Etter å ha ruslet rundt en stund endte hun opp på en koselig liten kafé. Praten gikk livlig for seg, men siden hun ikke kjente noen, fant hun seg et lite bord ved vinduet. Hun bestilte en kopp kaffe og satte seg ned og så på kartet. Hun prøvde å finne ut av hvor ting var i forhold til hverandre. Etter en stund ble hun lei av det og fant fram en bok. Det tok ikke lang tid før hun var langt inn i boken.

-          Hei! Er du ny i byen?

-          Eh... ja...  Abigail så forundret opp. Hun hadde ikke lagt merke til den sjarmerende unge mannen som hadde kommet bort til henne.

-          Hvordan visste du det?

-          Vel, du sitter med kartet ved siden av deg, sa han og lo lett. Han smilte og tok det opp.

-          Jeg er ganske kjent i denne byen. Jeg kan vise deg rundt en dag hvis du vil?

-          Eh...jeg kjenner ikke deg.... Hvorfor vil du det? Abigail visste ikke riktig hva hun skulle tro.

-          Da kan vi bli kjent da. Kan jeg få spandere en kaffe? Det ser ut som koppen din er tom.

-          Åååå, vil du det? Det var da hyggelig.

Før hun visste ordet av det var han borte ved disken for å bestille kaffe. Han kom snart tilbake, og de ble sittende å prate lenge. Etter en stund sa Abigail høflig farvel, takket for kaffen, og gikk. Hun hadde en underlig følelse da hun gikk hjem. Det var noe som ikke helt stemte, men han var jo så hyggelig. Hun bestemte seg for å overse tvilstankene, og heller nyte oppmerksomheten hun hadde fått. Før hun gikk hadde de avtalt og møtes neste dag.

Tiden gikk og Abigail merket at hun ble mer og mer betatt av den unge mannen. Han tok henne med på steder hun aldri hadde vært før. Det var både spennende og skremmende opplevelser. Han hadde en flott bil og var svært generøs. Den unge mannen kom stadig med fine gaver og spanderte dyre middager. Hun følte seg lykkelig og fri. Tenk at hun hadde det så bra!

Men så kom dagen da alt forandret seg. En dag Abigail skulle på butikken så hun den unge mannen sammen med en annen ung kvinne som smilte og tydelig trodde hun hadde møtt sin livs kjærlighet. Først trodde hun ikke det var han. Hun ville ikke tro det! Det var sikkert en tilfeldighet. Hun var sikkert en gammel bekjent. Abigail kjempet med tankene. Men så bøyde han seg mot henne og kysset henne. Hva? Abigail gned seg i øynene. Så hun syner? Var det Satus? Hennes Satus som omfavnet en annen kvinne? Kvinnen lo lett og smilte til Satus. Abigail følte at det svartnet for henne. Hun måtte sette seg ned. Det var som om verden raste sammen. Det føltes ut som hjerte hennes ble truffet av en slegge og ble slått, igjen og igjen. Det ble knust i tusen biter. Hun prøvde alt hun kunne å overbevise seg selv om at det ikke var riktig, at det var en feiltagelse. At det bare var en som lignet på Satus. Men samme hva hun prøvde å forklare det bort, visste hun at det ikke nyttet.

Hun måtte innse det. Hun hadde jo sett det med sine egne øyne. Hennes egen vakre prist hadde lekt med henne. Lekt med følelsene hennes. Lekt med hjerte hennes. Han hadde utnyttet henne og lurt henne trill rundt. Egentlig hadde hun hatt en følelse av det lenge, men hun hadde oversett det. Ville ikke tro på det. Hun ønsket så inderlig at han skulle være oppfyllelsen av drømmen hennes. Og så skjedde dette, nå, midt på lyse dagen. Her fikk hun beviset på hvem han egentlig var. Alle tvilstankene hun hadde skjøvet unna... Hvordan kunne hun ha vært så dum. Dette måtte hun komme seg ut fra, men da hun prøvde å komme seg fri, ble hun smertelig mint om pakten... Hun var fortapt.

I nabobyen bodde den mektige kong Jeger og sønnen hans Kristoffer. Der hadde de alt man kan drømme om. Ingen steder var bedre å være enn i slottet til kong Jeger. En dag kom Kristoffer inn til sin far og sa at han hadde sett en vakker kvinne som han ville gifte seg med.

-          Hvem er denne kvinnen? Er hun av kongelige ætt?

-          Nei, hun er en av folkene i byen. Hun har de vakreste øynene i hele verden. Jeg klarer ikke å tenke på noen andre enn henne. Hun har fanget hjerte mitt med et eneste øyekast.

-          Hvordan kan du som prins gifte deg med en av kvinnene i byen?

-          Jeg elsker henne, det er henne jeg vil ha.

-          Men det er ikke bare bare for en prins å gifte seg med en av kvinnene i byen. Har du virkelig tenkt over dette?

-          Ja, jeg har tenkt mye. Jeg vet jeg har alt jeg kan drømme om her, men jeg klarer ikke å glemme henne.

-          Hør da litt på meg, kjære sønn. Jeg vil gi deg et råd. Hvis du skal vinne hennes hjerte, må du bli som en av dem. Det er bare da du virkelig kan få vite om hun elsker deg. Er du villig til å legge av deg prinseklærne og bli som dem?

-          Ja, far. Jeg er villig.

Kristoffer gav faren en god klem, hadde på seg jeans og t-skjorte og gikk mot døren. Han viste dette ville bli vanskelig, men han måtte gjøre det.

Da han kom ut på gaten slo den varme luften imot ham. Det luktet ille og han krympet seg. Han så seg rundt. Det var skittent og støvet virvlet i luften. Det var en stund siden han hadde vært ute i byen nå. Var det virkelig slik vanlige folk bodde? Han gikk nedover gaten. Han så en lam mann som satt ved veien og tigget etter penger. Kristoffer kjente at det stakk ham i hjerte. Kunne han hjelpe disse menneskene på noen måte? Oppgaven virket overveldende.

Neste dag kom han dit den unge kvinnen bodde. Han lette rundt i gatene for å se om han fikk øye på henne. Etter en stund så han en kvinne som gikk med bøyd nakke. Det så ut som hun bar på mange bekymringer. Hvem er det, lurte Kristoffer, og gikk videre. Da han gikk forbi henne fikk de øyekontakt. Kristoffer kjente at det gikk ilinger gjennom kroppen. Det var hennes øyne! Men hva i all verden? Hva hadde skjedd? Var det virkelig henne? Jo, det måtte være henne. Han hadde aldri sett noen med slike øyne før. Men hva hadde hun på seg? Og hvordan så hun ut? Sist han så henne hadde hun strålt av glede og virket helt fri for bekymringer. Hun hadde vært så vakker. Nå gikk hun nedbøyd og så ut til å bære all verdens bekymring. Skulle han våge å snakke med henne? Jo, han måtte. Det var jo derfor han hadde kommet hit.

-          Eh... hei!

-          Hva vil du? Sa hun og så sint på han. 

-          Jeg vil gjerne bli kjent med deg.

-          Kjent med meg? Haha... Hun så på ham med en oppgitt mine. Ingen gidder å bli kjent med meg. Dessuten er jeg lei av elendige mannfolk. Det blir bare trøbbel med dem.

-          Jeg er ikke som andre. Kristoffer prøvde å virke overbevisende i stemmen.

-          Den har jeg hørt før. Jeg går ikke på den en gang til.

-          Men... Kristoffer var fristet til å gi opp. Hun var jo ikke lenger den kvinnen han hadde sett den gangen. Nei, han kunne ikke gå. 

-          Abigail.

Abigail kvakk til da hun hørte navnet sitt. Hvem var dette? Hvordan i all verden visste han hvem hun var? Tankene svirret rundt i hodet hennes

-       Jeg så deg da du var en ung vakker pike. Jeg så øynene dine og kunne ikke glemme dem.

-        Eh… Hvordan vet du hva jeg heter? Abigail fikk så presset fram ordene.

-        Det er noen år siden nå. Du var ute å shoppet sammen med en venninne. Jeg var frimodig nok til å spørre henne om navnet ditt. Jeg husker at øynene våre møttes, og siden har jeg tenkt på deg. Kristoffer fikk nytt mot.

-          Åååå, ja...det er lenge siden. Hun fikk et forunderlig drag over ansiktet da hun sa det. Men det var før.... før jeg rotet meg opp i alt dette. Hadde du vist hvem jeg er nå, hadde du aldri snakket med meg.

-         Å? Hva skjedde? Kan jeg hjelpe deg på noen måte?

-         Jeg er lei av mannfolk sa jeg! Kom deg vekk!

-         Abigail, du må tro meg, jeg vil virkelig hjelpe deg!

-         Jaja, hva har jeg å tape? Hun sukket oppgitt. Hvis du vil sloss med Satus så.

-         Satus? Kristoffer himlet med øynene. Så fikk han et sint uttrykk i ansiktet. 

-         Ser deg senere, sa Kristoffer i det han løp nedover veien. Han visste hva han måtte gjøre.

Etter å ha lett både høyt og lavt fant han Satus på et sted han aldri hadde vært før. Han mannet seg opp og gikk inn i det røykfulle rommet med støyende musikk. Satus satt der med en diger sigar i munnen, og lettkledde kvinner flokket seg rundet ham. Kristoffer gikk rett bort til ham og sa han ville snakke med han. Det virket ikke som om Satus enset at han var der. Kristoffer viftet med armene opp i ansiktet hans og ropte at han gjerne ville snakke med han utenfor. Satus så litt sur ut, men kom ut.

-       Det bør være viktig. Satus så på Kristoffer med nedlatende øyne.

Kristoffer gikk rett på sak

-          Jeg vil ha Abigail?

-          Hva? Hva vil du med henne. Hun ser jo ikke ut! Satus snudde og var på vei inn igjen. Kristoffer tok tak i skulderen hans og fikk han til å snu seg.

-          Jeg mener det. Jeg vil ha henne.

-          Sær type du. Hun er rimelig oppbrukt. Tror ikke hun har så mye å by på lenger. Bli heller med inn her. Satus blinket til Kristoffer. Her snakker vi.

-          Du skjønner ikke Satus. Jeg er ikke ute etter det du tror. Jeg vil ha Abigail.

-          Hva er galt med deg? Er du fra en annen planet eller?

-          Jeg kjente henne for lenge siden, før hun ble kjent med deg.

-          I see... nå skjønner jeg litt. Hun var faktisk ei bra dame før. Riktig det. Men hallo kompis, det var før. Her er jo fullt i andre bra damer. Hvorfor gidde å bry deg med henne?

-          Det er henne jeg vil ha. Kristoffer var bestemt i stemmen.

-          Det går faktisk ikke. Satus flirte rått. Hun var så dum at hun gikk med på en pakt. Det eneste som kan skille henne fra meg er døden. Skal du ha henne må du betale med ditt eget blod! Satus så på Kristoffer med et ondskapsfullt blikk.

-          Den satt, tenker jeg. Sorry dude, men drømmeprinsessa di er mi, for alltid. Satus smilte tilfreds og begynte å gå.

-          Hey, vent litt. Jeg er villig til å betale den prisen.

-          What? Er du helt dum? Dø for Abigail? Gi henne friheten? Hvilken frihet forresten? Hun har ikke noe liv uansett.

-          Jeg elsker henne, livet mitt er meningsløst uten henne.

-          Hva har hun gjort med deg? Hypnotisert deg? Skjønner ikke hvordan hun har greid å sette disse grillene i hode på deg. Satus himlet med øynene og så oppgitt på Kristoffer.

-          Men mener du business, så møt meg utenfor byen i morgen klokka seks. Satus snudde og gikk tilbake til det røykfulle rommet.

Dette var den mest uhyggelige opplevelsen Kristoffer hadde hatt. Han måtte komme seg bort herfra og ha litt tid for seg selv. Han gikk ned til sjøen og fant et rolig sted der han satte seg ned og tenkte. Ville han klare å gjøre dette? Hadde Satus rett? Var han helt gal? Nei, han måtte gjør det. Uansett hva han tenkte, så visste han at dette var riktig. Det var jo derfor han forlot slottet.

Dagen etter hadde Kristoffer sin livs kamp. Det var like før han pakket sekken og løp tilbake til slottet. Men da han var i ferd med å gi opp fikk han på merkverdig vis akkurat den styrken han trengte til å møte det som lå foran. Han rettet ryggen og gikk for å møte Satus.

Satus hadde samlet alle sine uhyggelige venner og laget til en plass der Kristoffer skulle betale prisen for Abigail. Kristoffer hadde aldri kjent på en så trykkende og uhyggelig stemning før. Alle som var tilstede slengte spottende ord til han og sa han var en latterlig type. Ikke mye til mann! Selv om det såret Kristoffer dypt, stålsatte han seg og lot dem ta ham. Måten de behandlet ham på var grusom. De slo og sparket han til blodet rant. Tilslutt løftet Satus kniven og stakk den rett i hjerte på Kristoffer. Kristoffer falt død om, og blodet rant ned på bakken og blandet seg med vannet i en liten bekk som rant forbi.... Det ble helt stille.... lenge.

Abigail hadde stått i bakgrunnen og sett på. Hun forstod ikke at Kristoffer kunne gjøre dette. Hvordan kunne noen gjøre dette for henne? Hadde han vært klar over alt hun hadde gjort hadde han aldri latt Satus stikke kniven i hjerte hans. 

Satus oppdaget henne og ropte at hun skulle komme bort.

-          Hvorfor står du der og glor?

-          Eh...jeg.... Abigail kjente at kroppen skalv.

-          Kom og bli med meg du, ditt elendige kvinnemenneske.

-          Nei, det kan du ikke si! For første gang klarte Abigail å si imot Satus.

-          Kristoffer har gitt meg friheten. Du kan ikke ta meg tilbake.

-          Hehe, skikkelig kylling han derre typen din. Dø for deg... mest latterlige jeg har sett. Jaja, Abigail, du er fri... men hva slags liv har du? Bare vent, snart kommer du nok tilbake til meg... Haha.

Abigail frøs selv om det var en varm kveld. Hvordan kunne hun en gang ha sett på ham som en sjarmerende mann? Hun rev seg løs fra ham og løp nedover fjellsiden. Abigail følte seg lettet fordi hun var fri fra Satus, men hva skulle hun gjøre nå? Kristoffer var død, og hun var fri. Hun var forvirret, fortvilet, trist, glad... Følelsene var i et eneste kaos. Hun hadde aldri vært så forvirret før. Det eneste hun kom på å gjøre var å gå tilbake til barndomshjemmet sitt. Veien tilbake virket uendelig lang. Tiden stod stille. Selv om Abigail hadde fått friheten, virket livet så meningsløst. Der hun gikk langs veien kjente hun tårene presse på. Hun hadde ikke krefter til å holde dem tilbake....

-          Abigail?

Hun kvakk til. Det var den varmeste og vakreste stemmen hun noen gang hadde hørt. Hun snudde seg og så opp.

-          Kristoffer? Hun var helt forvirret.

-          Men hvordan? Jeg så kniven og blodet....

-          Det var en ting Satus ikke visste. Jeg er prins Kristoffer, sønn av Jeger. I landet Tellia er det en lov som få mennesker vet om. Døden kan ikke holde på uskyldig blod. Jeg har aldri gjort noe galt, derfor kunne ikke døden holde på meg.

-          Ååå, det var derfor du var så målrettet. Men jeg forstår ikke hvorfor du gjorde dette for meg. Jeg fortjener det ikke!

-          Det er helt riktig Abigail. Du fortjener det ikke, men jeg elsker deg! Vil du bli min prinsesse?

-          Jeg er ikke verdig!

-          Jeg elsker deg!

-          Ja, det har jeg virkelig sett. Vil du virkelig ha meg, så får du ta meg som jeg er.

-          Med glede! Kristoffer strålte da han sa det.

Kristoffer omfavnet Abigail og kysset henne mykt på leppene. Tårene strømmet nedover kinnene til Abigail, men denne gangen var det gledestårer. Kristoffer og Abigail gikk hånd i hånd og strålte om kapp med solen. Kristoffer kunne ikke vente med å presentere prinsesse Abigail for sin far, kong Jeger. Sakte men sikkert begynte hun å forstå litt av hva virkelig kjærlighet er.

En familie - En inntekt (c)