Gjesteinnlegg: Jeg er en hjemmemamma – for oss er det det eneste riktige

«Men … Er ikke datteren din over ett år? Er hun ikke i barnehage?», «hva jobber mannen din med, som gjør at du kan være hjemme?», «du vet at barn må gå i barnehagen for å utvikle seg som normalt, ikke sant?». Jeg har ikke vært mor i mer enn ett og et halvt år, men jeg føler likevel at jeg har hørt det meste om mitt valg – som er å være en hjemmeværende mamma.

Tekst: Frilansjournalist, Lizbeth Iren Sæther Osnes (Kontakt: Frilansjournalist@lizbethosnes.com)

La meg si det først som sist; barnehagen er et supert sted for barna. Men la meg også si at slik samfunnet er lagt opp, at det er direkte unormalt og for noen uhørt å holde barna hjemme utover maks de første par årene, er noe jeg finner svært trist. Jeg forstår godt at ikke alle har mulighet til å være hjemme med barna utover permisjonstiden, og i hvert fall ikke etter at kontantstøtten løper ut, men at det skal være en skam å tenke annerledes gjør meg trist.

Jeg har valgt det beste for mitt barn og min familie. Det finnes det ingen tvil om. For noen vil det være totalt feil, og det er helt i orden, men for andre igjen er dette det riktige valget – slik det er for oss.

Det er synd at det er såpass lite sosialt akseptert å oppdra sitt eget barn

For å sette det hele litt på spissen; hvordan har det gått seg til at det som en gang i tiden var det mest naturlige i verden – å ta seg av og å oppdra sitt eget barn – nå har blitt så uvanlig? Hvorfor får vi som velger den samme veien de fleste av våre mødre, bestemødre og oldemødre gjorde, så mye hets og hevede øyenbryn?

Man skulle kanskje ikke tro at «verden» ville bry seg så fælt, men det er virkelig overraskende hvor mange som føler at de må trumfe igjennom med sin mening. De fleste eldre smiler bredt mot meg og sier at de beundrer valget jeg har tatt, og at det umulig kan være enkelt i dagens samfunn. Det er de yngre som er «problemet».

Problemet mitt er ikke at ikke alle velger som meg. Tvert om! Hvor kjedelig ville det ikke ha vært dersom vi alle var like og alle delte det samme synspunktet? Som tidligere nevnt tenker jeg overhodet ikke negativt om barnehage, det er bare ikke riktig for oss. Mitt problem er de som rakker ned på de som velger annerledes enn en selv, og nettopp derfor er det så viktig for meg å kunne fronte et ansikt når det gjelder nettopp det å være en «hjemmemamma».

Hjemmeværende mamma – men alt annet enn bokstavelig talt

At barnehage er flott og fint har jeg vel understreket mange nok ganger til nå, men at det er noe dårligere å være hjemme rister jeg oppgitt på hodet over. Ikke om en går inn for det. Vi tilbringer flere timer hjemme enn de som er i full barnehage og jobb, det sier seg selv, men det betyr ikke at jeg tar ordet «hjemmemamma» bokstavelig – heller tvert om! Vi er på barnetreff, i åpen barnehage, på svømming, vi besøker familie, vi treffer venner, vi møter andre på kafé, vi blir kjent med flere hjemmeværende, vi drar til Lekeland og til Atlanterhavsparken, vi besøker barnekafé og vi går turer ute.

Vi leser bøker både ute og inne, og langs veien stopper vi opp for å snakke om og peke på både det ene og det andre. Vi synger sanger, danser, tuller på gulvet og lærer både høyre og venstre. Vi øver på ord og vi lærer å kle på oss selv. Selv om barnehagen er et flott opplegg er jeg pent nødt til å si at jeg som mor gjør en sabla god jobb jeg også – kanskje til og med enda bedre for akkurat mitt barn.

Ønsker ikke å sette det ene opp mot det andre

Ja, jenta mi får alt hun trenger og mer til. Hun er ett og et halvt år gammel, og sier absolutt alle ord hun ønsker å si. Antallet har jeg falt ut av for lenge siden, men sier du et ord og viser henne betydningen av det kan jeg garantere at hun husker det om både en uke og en måned. Hun både går og løper, faller og reiser seg igjen. Hun tar på seg sine egne sko, og henter melk fra kjøleskapet. Hun sier «mamma, bli med!» når hun vil vise meg noe spennende, og peker på døren og roper «ut på tur» når det er det hun har aller mest lyst til.

At min datter mangler noe fordi hun ikke går i barnehage kan jeg ikke en gang forstå i min villeste fantasi. Alle hennes behov er godt dekket og vel så det, og lykken man så tydelig ser i øynene hennes taler for seg selv.

Mange vil nok også argumentere med at barn trenger flere omsorgspersoner enn bare mammaen, og det er jeg fullstendig enig i. Heldigvis har hun en pappa, en mormor, en farmor, en «besta», en morfar, en farfar, en «besten», fem tanter og åtte onkler. Det er ikke alle som er så heldige, skal jeg si deg! Uten at jeg har statistikk på ansatte i barnehager klistret til sofabordet mitt, tviler jeg på at det er såpass mange kontaktpersoner i hver barnehage som alle barna knytter seg like sterkt til, som det min datter har gjort til sin familie. Nettopp fordi vi er hjemmeværende ser hun de jo langt mer enn de fleste andre barn ser sin familie utenfor kjernen, så dette argumentet faller nok rimelig fort fra.

Det eneste som er bedre enn det andre, er når en selv har tatt det valget som er best for seg, sitt barn og sin familie. Barnehage eller hjemmeværende – går en inn for det kan begge deler bli en fantastisk start på livet!

En familie - En inntekt (c)

bloggurat