Hva skal til for å kunne være hjemmeværende?

Jeg har ingen utdannelse innen barn og ungdom. Faktisk hadde jeg, satt på spissen, knapt tatt i et barn da jeg selv ble mor i 2013. Likevel mener jeg at mitt barn har det best hjemme hos meg. Men hva skal egentlig til for at jeg skal syns at vi er de rette for jobben?

Tekst: Frilansjournalist Lizbeth Osnes (Kontakt: Frilansjournalist@lizbethosnes.com)

Noe jeg har fått mange spørsmål om gjennom min tid som mor og etter at jeg «kom ut» som hjemmemamma, er hva jeg anser som «sjekkliste» for å kunne være hjemme med barna. Først og fremst vil jeg si at det er synd å se på det slik – egentlig skulle jo det at du har lyst være nok, og det er det i mange tilfeller også. 

Økonomien er et punkt for seg selv. Her er det umulig å gi noen fasit, kun den som sitter i situasjonen selv kan bedømme det. Har dere nok til å leve på én inntekt? Kan dere spare på noe i forhold til lån og forbruk? Man vet selv hvilke spørsmål en må stille seg selv, og ut ifra det ta et standpunkt. Det er ikke et punkt jeg vil ta opp akkurat nå, men det finnes mange gode tips til sparing man kan se nærmere på.

Så hva skal egentlig til?  

Jeg sitter ikke med en fasit. Jeg aner ikke hva ditt barn trenger, hva din familie har kapasitet til, hvilket nettverk dere har rundt dere eller hva du selv ønsker og har mulighet til i forbindelse med de «oppgavene» som hører med det å ha et barn – og å være hjemme med det.

Det finnes like mange svar på hva som skal til, som det finnes hjemmemødre. For min del er jeg veldig «streng» med meg selv, og jeg vet at dersom jeg får den minste tvil om at jeg kan gjøre en like god jobb som en barnehage kunne ha gjort, ville jeg ha gått kraftig innover meg selv for å finne ut om jeg må bite i det sure eplet, og sende jenta mi i barnehage.

Jeg håper selvfølgelig ikke at det ender med det, men jeg har mine klare planer og vet at jeg uansett vil sette henne foran meg selv. Akkurat det får være mitt første punkt i denne saken; å evne å sette barnet og dets behov foran seg selv.

Resten av punktene er:

-        Jeg har mulighet til å la henne sosialiseres flere ganger i uken.
Min datter har en stor familie. Med tre sett besteforeldre, ni onkler, fire tanter, fire oldemødre, en oldefar, to nieser og en nevø som sin nærmeste familie. I tillegg kjenner vi flere småbarnsforeldre hvor flere av barna er på hennes alder, i tillegg til at flere også er hjemmeværende og har planer om å forbli det. I tillegg har vi gode muligheter for åpen barnehage, barnetreff, småbarns-bading og et flott Lekeland i umiddelbar nærhet. Hadde vi ønsket det, kunne vi nok ha vært sosiale til alle døgnets tider med allslags mennesker.

-        Vi har et godt nettverk dersom vi skulle trenge fritid eller barnepass. I tillegg mener jeg personlig også at barn bør omgås andre enn sine foreldre, og å samtidig føle seg trygg.

Igjen; Sienna har en stor familie, det er mange som gladelig stiller opp som barnevakt. Enn så lenge er det min mor og svigermor som fungerer som «barnevakt» (jeg liker heller å se på det som å tilbringe kvalitetstid med barnebarnet sitt) når vi måtte trenge det. Det kan være for legetimer eller tannlegetimer hvor det er lite praktisk å ta med seg et barn, men også for helt andre ting som å bare være kjærester for et par timer, unne seg en tur til solariumet (oh yes – my guilty pleasure) eller noe helt annet. Å la barnet oppleve andre mennesker som trygghetspersoner syns jeg er viktig, men det er for all del ikke ensbetydende med å måtte gå i barnehage. En bestemor, onkel eller tante kan være vel så bra – og det utnytter vi oss av. Bestemødrene hennes stiller gladelig opp flere ganger i måneden, og Sienna storkoser seg sammen med begge to. Jeg syns det er veldig viktig at hun er trygg på andre enn meg og pappaen sin, og det er hun absolutt.

-        Jeg har lyst, og jeg har tid.
Dette er nok det aller viktigste punktet, og skulle være selvforklart – men jeg velger å ta det opp likevel. Jeg har virkelig lyst til dette. Så lyst at jeg er fast bestemt på å gå «all inn», og til tross for at jeg både studerer og arbeider (begge deler på kveldstid etter at hun er lagt), er det ingenting jeg gjør med større selvfølge enn nettopp dette; å ta meg av, og å oppdra mitt barn på den måten jeg selv mener er best. Jeg har tid til å lese i bøker med henne, svare på alle spørsmålene hun har, vise henne verden og å være der for henne. Dette er min drøm.