Hvorfor eksisterer egentlig bloggen En familie - En inntekt?

Vi ønsker at denne bloggen stadig skal bli bedre, og jobber for å forbedre den hele tiden. Nå har vi nettopp oppdatert siden "hvorfor denne bloggen", der vi forteller om hva som er målet og hensikten med at den eksisterer. Les oppdateringen nedenfor

Det er ikke noe mål i seg selv for oss å leve på en inntekt. Grunnen til at vi har valgt å gjøre det, er først og fremst fordi vi vil skape et harmonisk og trygt hjem. Vi ønsker at barna skal føle seg trygge, viktige og elsket. Vi vil ha god tid med barna, særlig nå som de er små. For å få dette til har vi funnet ut at en av oss, hovedsakelig fruen, skal være hjemmeværende. Når vi ser alle fordelene med dette valget, er det lett å velge bort noen ekstra kroner, prioritere litt annerledes enn naboen, og kanskje ofre litt luksus. Vi får så utrolig mye igjen av å ha en voksen hjemme. Vi ønsker å være en familie som har tid til hverandre, tid til å lytte, leke, utforske, bake, synge, spille, være sosiale, ha tid alene, ha tid sammen, lære god oppførsel, lære om hva som virkelig betyr noe i livet, lære om Gud og så videre.

Gjennom denne bloggen ønsker vi å inspirere andre familier til å bli mer bevisst på hvordan de kan skape harmoniske og trygge hjem. Vi håper flere vil forså hvor viktig det er å være tilstede når barna er små.

Tema vi tar opp er blant annet:

• Økonomi
• Sparetips
• Aktiviteter for barn
• Oppskrifter
• Ekteskap/Forhold
• Barneoppdragelse
• Interiør
• Husmorråd
• Husmormote
• DIY

En familie - En inntekt (c)

Let children grow up safe - a piano song by En familie En inntekt

For et par kvelder siden fikk jeg endelig satt meg ned ved pianoet. Etter å ha spilt en stund, begynte en ny melodi å ta form. En av de tingene jeg virkelig brenner for er at barn skal få vokse opp i gode og trygge hjem. At de skal få oppleve å ha trygge omsorgspersoner rundt seg som de vet elsker dem. Derfor fikk denne melodien tittelen "Let children grow up safe". 

Opptaket er gjort med mobilen min, så det er langt fra topp kvalitet. Jeg håper likevel at du vil bruke disse få minuttene til å tenke på hva du kan gjøre for å skape et enda bedre hjem for deg og familien din. 

Likte dere dette? Ønsker dere mer av slike innlegg i fremtiden?

En familie - En inntekt (c)

Hva skal til for å kunne være hjemmeværende?

Jeg har ingen utdannelse innen barn og ungdom. Faktisk hadde jeg, satt på spissen, knapt tatt i et barn da jeg selv ble mor i 2013. Likevel mener jeg at mitt barn har det best hjemme hos meg. Men hva skal egentlig til for at jeg skal syns at vi er de rette for jobben?

Tekst: Frilansjournalist Lizbeth Osnes (Kontakt: Frilansjournalist@lizbethosnes.com)

Noe jeg har fått mange spørsmål om gjennom min tid som mor og etter at jeg «kom ut» som hjemmemamma, er hva jeg anser som «sjekkliste» for å kunne være hjemme med barna. Først og fremst vil jeg si at det er synd å se på det slik – egentlig skulle jo det at du har lyst være nok, og det er det i mange tilfeller også. 

Økonomien er et punkt for seg selv. Her er det umulig å gi noen fasit, kun den som sitter i situasjonen selv kan bedømme det. Har dere nok til å leve på én inntekt? Kan dere spare på noe i forhold til lån og forbruk? Man vet selv hvilke spørsmål en må stille seg selv, og ut ifra det ta et standpunkt. Det er ikke et punkt jeg vil ta opp akkurat nå, men det finnes mange gode tips til sparing man kan se nærmere på.

Så hva skal egentlig til?  

Jeg sitter ikke med en fasit. Jeg aner ikke hva ditt barn trenger, hva din familie har kapasitet til, hvilket nettverk dere har rundt dere eller hva du selv ønsker og har mulighet til i forbindelse med de «oppgavene» som hører med det å ha et barn – og å være hjemme med det.

Det finnes like mange svar på hva som skal til, som det finnes hjemmemødre. For min del er jeg veldig «streng» med meg selv, og jeg vet at dersom jeg får den minste tvil om at jeg kan gjøre en like god jobb som en barnehage kunne ha gjort, ville jeg ha gått kraftig innover meg selv for å finne ut om jeg må bite i det sure eplet, og sende jenta mi i barnehage.

Jeg håper selvfølgelig ikke at det ender med det, men jeg har mine klare planer og vet at jeg uansett vil sette henne foran meg selv. Akkurat det får være mitt første punkt i denne saken; å evne å sette barnet og dets behov foran seg selv.

Resten av punktene er:

-        Jeg har mulighet til å la henne sosialiseres flere ganger i uken.
Min datter har en stor familie. Med tre sett besteforeldre, ni onkler, fire tanter, fire oldemødre, en oldefar, to nieser og en nevø som sin nærmeste familie. I tillegg kjenner vi flere småbarnsforeldre hvor flere av barna er på hennes alder, i tillegg til at flere også er hjemmeværende og har planer om å forbli det. I tillegg har vi gode muligheter for åpen barnehage, barnetreff, småbarns-bading og et flott Lekeland i umiddelbar nærhet. Hadde vi ønsket det, kunne vi nok ha vært sosiale til alle døgnets tider med allslags mennesker.

-        Vi har et godt nettverk dersom vi skulle trenge fritid eller barnepass. I tillegg mener jeg personlig også at barn bør omgås andre enn sine foreldre, og å samtidig føle seg trygg.

Igjen; Sienna har en stor familie, det er mange som gladelig stiller opp som barnevakt. Enn så lenge er det min mor og svigermor som fungerer som «barnevakt» (jeg liker heller å se på det som å tilbringe kvalitetstid med barnebarnet sitt) når vi måtte trenge det. Det kan være for legetimer eller tannlegetimer hvor det er lite praktisk å ta med seg et barn, men også for helt andre ting som å bare være kjærester for et par timer, unne seg en tur til solariumet (oh yes – my guilty pleasure) eller noe helt annet. Å la barnet oppleve andre mennesker som trygghetspersoner syns jeg er viktig, men det er for all del ikke ensbetydende med å måtte gå i barnehage. En bestemor, onkel eller tante kan være vel så bra – og det utnytter vi oss av. Bestemødrene hennes stiller gladelig opp flere ganger i måneden, og Sienna storkoser seg sammen med begge to. Jeg syns det er veldig viktig at hun er trygg på andre enn meg og pappaen sin, og det er hun absolutt.

-        Jeg har lyst, og jeg har tid.
Dette er nok det aller viktigste punktet, og skulle være selvforklart – men jeg velger å ta det opp likevel. Jeg har virkelig lyst til dette. Så lyst at jeg er fast bestemt på å gå «all inn», og til tross for at jeg både studerer og arbeider (begge deler på kveldstid etter at hun er lagt), er det ingenting jeg gjør med større selvfølge enn nettopp dette; å ta meg av, og å oppdra mitt barn på den måten jeg selv mener er best. Jeg har tid til å lese i bøker med henne, svare på alle spørsmålene hun har, vise henne verden og å være der for henne. Dette er min drøm.

Har vi råd til to inntekter?

Du lurer kanskje på hvorfor vi lever på en inntekt, hvordan vi klarer det økonomisk. Men et enda viktigere spørsmål er; har vi råd til to inntekter? Hva i all verden mener jeg med det? Ja, jeg har tenkte litt på det selv. Hva koster det egentlig en familie å ha to inntekter?

Illustrasjonsbilde fra google

Vi ofrer dyrebar tid med barna våre. En tid vi aldri får tilbake. Vi går glipp av å se dem vokse og utvikle seg, ta sine første skritt, si sine første ord og så utrolig mye mer. Vi bruker mer tid på arbeidsplassen enn med barna våre. Vi vet ikke hva de lærer når andre passer dem, hvilke verdier og normer de får presentert. Du vil kanskje argumentere med at alle barnehager har et opplegg og visse retningslinjer de holder seg til. Det har du rett i, men likevel er det veldig mye som skjer i løpet av en dag i en barnehage som foreldrene ikke ser. Videre må vi stole på at fremmede gir barna våre den kjærligheten, oppmerksomheten og trøsten de trenger. Jeg er sikker på at de gjør sitt beste, men de kan aldri erstatte mor og far.

I tillegg får også mindre ro i hverdagen og mer stress. Mer kjøring frem og tilbake. Mer mas. Høyere skatt og mer ferdigmat....Listen kunen vært mye, mye lengre.

Så tilbake til spørsmålet: Har vi råd til å ha to inntekter? Vår familie har funnet ut at, nei, vi har ikke råd til det. Har du/dere det?

En familie - En inntekt (c)

Mange kommuner gir flere tusen skattefrie kroner i lokal kontantstøtte til 2åringer

Er du en av dem som gjerne skulle vært hjemme litt lenger med barna dine, men føler at økonomien ikke strekker til? Kanskje du er så heldig at nettopp din komune gir lokal konantstøtte. Er du klar over at en god del kommuner gir flere tusen kroner i lokal kontantstøtte til toåringer? Helt skattefritt. I de fleste kommunene gjelder det for barn mellom 24-35 måneder som ikke går i barnehage. 

Dette er en utrolig flott ordning for de som gjerne vil være lenger hjemme med barna. Har du sjekket om kommunen din tilbyr kontantsøtte? Kanskje du er så heldig å bo i en av disse kommunene. Jeg har prøvd å lage en oversikt, men jeg kan ikke gå god for at denne er fullstendig. Den nyeste listen jeg fant på nette var fra 2013. Men etter å ha undersøk litt mer, fant jeg ut at noen av kommunene hadde gått bort fra tilbudet, mens en del nye kommuner har innført ordningen. 

Utifra det jeg fant på Internett ser det ut som det er 18 kommuner som tilbyr lokal kontantsøtte per i dag. 

Askøy, Hordaland - 3.303 kr

Bømlo, Hordaland - 5.000 kr

Evje og Hornnes, Aust-Agder - 3.303 kr 

Fjell, Hordaland - 5.000 kr

Hægebostad, Vest-Agder - 3.500 kr i 11 måneder

Hå, Rogaland - 5.000 kr

Karmøy, Rogaland - 3.303 kr

Giske, Møre og Romsdal – 5.000 kr

Kristiansand, Vest-Agder - 4.000 kr

Lindesnes, Vest-Agder - 4.000 kr

Mandal, Vest-Agder - 4.000 kr

Moss, Østfold - 3.303 kr

Os, Hordaland - 5.000 kr

Randaberg, Rogaland - 4.000 kr 

Spydeberg, Østfold - 6.000 kr 

Stokke, Vestfold - 3.303 kr 

Søgne, Vest-Agder - 4.000 kr

Sørum, Akershus - 3.303 kr - bare til toåringer som ikke får barnehageplass 

Vet du om flere kommuner som ikke er med på denne listen, så skriv det gjerne i kommentarfeltet nedenfor. (Eller om det er noen av de på listen som har gått bort fra tilbudet)

På forhånd: Tusen takk!

En familie - En inntekt (c)

            

Gjesteinnlegg: Prosjekt familie

Når man starter på prosjekt familie så er det mange valg man må ta. Valg nummer 1 er å velge å satse på kjæligheten. Uten kjærlighet blir det vanskelig å satse på en familie. En familie uten kjærlighet er en ikke-eksisterende familie, hvertfall i mine øyne. Og for å få tid til å satse på kjærligheten, har vi valgt å trekke oss ut av tidsklemma og å leve på en inntekt. 

Av: Else Grethe Evensen

Valg nummer 2 er å bestemme seg for hvordan man skal bevare kjærligheten, både til hverandre og til barna. Og det er her mange møter på en og anne utfordring, for hvordan skal man klare det i hverdagens hektiske kaos? Og her finnes det ingen fasitsvar, eller det finnes mange, ett for hver familie. For jeg ser virkelig ikke ned på de som velger annerledes enn oss. Hver familie tar sitt valg.

Men for at vi skulle få vår familie til å fungere, måtte vi velge hvem som skulle bygge karriere. Vi prøvde først at vi begge jobbet og prøvde å lage hver vår jobbkarriere, og for å si det enkelt, det gikk ikke så veldig bra. Vi begge jobba minst 150%, og da ble det så som så med tid til barna, familien og ikke minst hverandre. Den eneste perioden vi har vært på nippet til å gå fra hverandre var nettopp den perioden. Vi løp til og fra og alt unntatt jobben ble gjort halvveis. Jeg tror ikke jeg skal utbrodere hvordan vi hadde det da, men det var virkelig ikke bra.

Da jeg ble gravid med nummer fem, så måtte vi ta et valg, at vi begge skulle gå ned i jobbmengde og inntekt, eller om en skulle være hjemme en periode og den andre satse på karriere og en litt høyere inntekt. Og da ble valget at jeg skulle være hjemme da jeg ikke hadde god nok inntekt til å forsørge familien på kun den inntekten, mens mannen min skulle satse på karriere da hans inntekt var god nok til å forsørge oss.

Ett av de mest provoserende spørsmålene vi har fått etter å ha tatt dette valget er:

«Hvorfor i all verden velger du å gå hjemme»

Jo, for på nåværende tidspunkt er min manns karriere viktigere enn min. Eller nei, det er den ikke, men nå vil jeg at familien min skal være min karriere. Jeg ønsker å være der for barna mine når de kommer hjem fra skolen, og jeg vil ikke at barna mine skal bruke mere tid i barnehage og på SFO enn hjemme sammen med minst en av foreldrene sine. Jeg vil være der for barna  mine når de skal gjøre lekser, og jeg vil være den som følger barna på fritidsaktiviteter. Jeg vil ikke være en mamma som knapt nok har tid til å lage middag til familien min før vi må løpe ut døra for å rekke ridning, musikk, dans eller skyting.

Jeg vil være en mamma som har tid til at barna mine blir syke, jeg vil ha tid til at de er hjemme fra skole eller barnehage de 48 timene som er anbefalt ved feks feber eller oppkast. For ja, vi har vært blandt de som har sendt barna fortidlig tilbake i barnehagen eller skolen da vi ikke har hatt mulighet til å være hjemme pga jobb. og vi har vært blandt de foreldrene som har tatt med junk food hjem for at vi skulle rekke å hive i oss noe mat før leggetid. Og vi har vært der at barna har måttet gjøre lekser på egenhånd, med heller dårlig resultat.

Mange vil nok tenke at «dere som er to, bør vel klare å fordele arbeidsoppgavene slik at dere ikke havner i en slik situasjon». Men når to skal klatre opp en karrierestige, så er det faktisk ikke plass til fire barn, og barna er viktigere enn karriere, og som skrevet tidligere, akkurat nå er min karriere familien min. Og vet dere hva, det er verdt det!

Et annet provoserende spørsmål vi har fått er:

«Hva om dere går fra hverandre».

Hadde jeg vært redd for at Lars skulle gå fra meg så hadde jeg ikke satset på å få fire barn med han, jeg hadde ikke engang satset på han som en stefar for min eldste datter. Og hadde Lars vært redd for at jeg skulle gå fra han så hadde heller ikke han valgt å få fire barn med meg.

Så kort og greit, barna og kjærligheten vi har til hverandre holder oss også sammen. Å gi opp er ikke et alternativ. Er ting vanskelig, ja så er vi to om å fikse det. Og alle utfordringer vi har hatt sammen har bare gjort oss sterkere, både sterkere i troen på at dette fikser vi, og sterkere i kjærligheten vi har til hverandre. Som Øystein Sunde en gang skrev i en av sine låter: «Hvis du bare vil så får du det nok til, du greier det nok med litt øvelse» Og øvelse i utfordringer har vi, for det er ikke problemfritt å ha fem barn hvor tre av de er født i løpet av 3 år.

Og om det alikevel skulle skje at vi skulle gå fra hverandre, så tenker jeg at da løser jeg det problemet da. Jeg kan rett og slett ikke gå å tenke at «Hva skal jeg gjøre om han går fra meg». Det blir litt som å gå å planlegge en hungersnød hvor vi må bunkre opp mat for flere år, sånn i tilfelle.

Gevinstene vi har høstet ved å ta de valgene vi har hatt er mange, og for å nevne noen:

TID, tid til å være der for hverandre. Ja, mannen min jobber fremdeles like mye, men mens han jobber så gjør jeg det som trengs av daglig husarbeid. Det er det som er en del av min jobb. Og ved at jeg gjør min del av jobben så får vi tid til å være sammen, enten som familie eller som kjærester. Og vi har tid til at alle barna får litt alenetid med oss voksne.

BEDRE ØKONOMISK FORSTÅELSE, vi har ikke lengre økonomi til å kjøpe det vi har lyst på. Vi må være bevisste på hva vi bruker pengene våre på, for selv om mannen min tjener godt, så tjener han ikke nok til at vi ikke må spare til ting vi ønsker oss. Og dette er noe som naturlig nok smitter over på barna, og det igjen resulterer i at barna lærer seg til å ønske seg ting, gjerne lenge, før de får det. Noe får de kanskje aldri, og det er helt greit for da har de ikke ønska seg det lenge nok til at de virkelig vil ha det. Og barna lærer seg til at er det noe man virkelig ønsker seg så må man spare, og for å klare å spare så må man igjen velge bort andre fristelser.

ET HJEM FYLT MED KJÆRLIGHET. Kjærlighet til hverandre. Tidligere hadde vi knapt nok tid til å si «Jeg elsker deg» til hverandre, eller ha overskudd til å gi hverandre en klem eller et kyss. Jeg sier ikke at vi ikke kunne fått dette til med to fultarbeidende foreldre, men vi klarte det ikke, men nå gjør vi det.

Tusen takk til Else Grethe Evensen for et flott gjesteinnlegg. Besøk bloggen hennes: Kaos på Oddo

En familie - En inntekt (c)

Får de for lite sosialisering?

Diskusjonen om det er best for barna å gå i barnehage eller være hjemme hos mamma eller pappa når de er små, dukker opp i ny og ne. Argumentene er mange. Et som ofte trekkes fram er det med sosialisering. Mange mener at barna må gå i barnehage for å bli sosialisert. Det er jeg ikke enig i. Guttene våre får rikelig med sosial kontakt. De treffer andre mennenser stort sett hver dag. Og så har de jo hverandre også. Jeg tror det er sunt å tenke litt utenfor boksen. Barn trenger ikke alltid å leke med barn på samme alder. Å være sammen med eldre eller yngre folk kan være veldig lærerikt og utviklende.

I bildeserien over fikk storebror lage plastalin fra bunn av sammen med bestemor. Han hadde det veldig gøy og lærte mye. 

Det er selvfølgelig bra for barna å leke med andre på samme alder også. Og vi som er hjemme må kanskje være litt kreative for å få det til. Men det finnes en god del tilbud allerede. Småbarnstreff, åpen barnehage, barneklubber, ya, barnekor og lignende finnes mange steder. Og så kan man arrangere playdates, besøke eldre mennesker som er mye alene, dra på et aldershjem, besøke butikker, gårder og så videre. Det er jo folk overalt! 

Vi er så heldige å få gå på småbarnstreff hver onsdag, og så har vi noe som heter YA hver fredag. Der får storebror treffe folk som er på hans alder og litt eldre. Han liker godt å gå dit. Vi har ofte playdates med andre som har barn under skolealder. Noen ganger leker de også med eldre barn. Så sosialiseringen er det ikke noe problem med!

En familie - En inntekt (c)

En stor takk til Norge!

Hei vakre lesere!

Jeg sitter her og fyller ut skjema for kontantstøtte til lillebror. Norge er virkelig et generøst land. Tenk at de vil gi oss 6000 kroner i måneden fram til han er to år! Nav må tåle mye kritikk, men jeg gjerne gi dem ros, mye ros!

Les hva de skriver om kontantstøtten:

Vi er så utrolig priviligerte som bor i Norge. Det er ikke mange land som tilbyr dette. I mange land finnes det ingen støtte til familiene. Og i andre er den svært liten. Vi får både lønnet fødselspermisjon og så kan vi søke om kontantstøtte etterpå. Jeg synes vårt vakre land fortjener stor takk. Norge og Nav - TUSEN TAKK!

En familie - En inntekt (c)

La kjærligheten være på topp til Valentinesdagen

Det beste vi kan gjøre for barna er ikke å kjøpe dem dyre gaver eller dyre merkeklær. Det er heller ikke å gi dem all oppmerksomhet. Det er ikke en gang å alltid ha dem i sentrum. Det beste vi kan gjøre for barna er å vise dem at foreldrene deres elsker hverandre.

Da vi ble sammen boblet følelsene inne i oss. Og da mannen min fridde var jeg veldig lykkelig. På bryllupsdagen trodde jeg ikke det gikk an å føle mer lykke en jeg gjorde. Man hører i eventyr at "de levde lykkelig alle sine dager". Og man kan virkelig være lykkelig i et forhold, men da må man ta mange bevisste valg og være bevisst på hvordan man reagerer i ulike situasjoner. Å elske noen er et valg. Men noen ganger tar de negative følelsene overhånd, og utfordingene kommer. Dette er så og si umulig å unngå. Hvis ikke vi får gjort opp ting med det samme, går det ikke lang tid før det utvikler seg til problemer som igjen kan begynne å tære på forholdet. Og så begynner man å fokusere på alt det negative ved den andre..... Vi vil selvfølgelig ikke at dette skal gå utover barna, men det gjør det, uansett hvordan vi snur eller vender på det.

Derfor vil jeg komme med et godt råd til dere. Selv om forholdet deres er godt, skader det ikke å gjøre dette. Det er en liten oppgave til mannen og en til kvinnen.

Til kvinnen: Skriv en liste over ti ting du beundrer og respekterer mannen din for.
Til mannen: Skriv en liste over ti ting du elsker ved konen din.

Les opp listen for hverandre om kvelden. La mannen begynne, og vent til han er ferdig før du som kvinne begynner.

Dere kvinner: De fleste menn liker ikke når vi maser på dem, spesielt ikke om følelser og hvordan forholdet er osv. Kanskje de synes denne idèen er ganske teit. Men gi dem en sjanse da, så kanskje de blir med på det.

Heng opp listen din en plass du vet du kommer til å se den hver dag. Les den hver dag frem til valentinesdagen, og fortsett gjerne i mange dager etter det. Tenk på de flotte tingene du har skrevet om din kjære flere ganger om dagen. Tenk på hva det var som gjorde at du ble forelsket, og hvorfor du vil være sammen med akkurat han/henne.

Masse lykke til! Gjør dere dette tror jeg valentinesdagen virkelig vil bli en feiring av kjærligheten.

En familie - En inntekt (c)

Vi "lager " vår egen barne-TV

Internett byr både på utfordinger og utallige muligheter, spesielt med barn i huset. Når barna er små er det lett å styre hva de får tilgang til, men etterhvert som de blir større, blir utfordringene større. Vi har små barn, så vi har ikke opplevd så mye av det enda. Det viktigste for oss nå er å skape gode vaner og grenser for barna. 

Som nevnt i et tidligere innlegg har vi ikke TV. Dermed blir det til at vi bruker Internett mer aktivt, blant annet for å lage vår egen barne TV for barna. Det fine med det er at vi kan plukke ut de programmene vi synes passer. (Det ligger utrolig mye på youtube, helt gratis!)

En favoritt her i huset har vært Baby Einstein. Barna kan lære om forskjellige ting og de kan også lære engelsk. Her er et eksempel:

Vi har nettopp introdusert Pingu til storebror. Det er en artig liten pinguin som bor sammen med familien sin. Det er små episoder som har et uskyldig og fint innhold. Her er eksempel på Pingu:

Vi synes det er fint å ha små avbrekk i hverdagen der barna får sett litt "barne-TV". Vi prøver å se behovet an, så noen dager får de se mer enn andre dager. 

En familie - En inntekt (c)

Jobbet 20%, får permisjon med lønn

Da storebror var ett år kontaktet jeg arbeidsplassen min og spurte om muligheten til å få jobbe en dag i uka, altså 20%. Mannen min skulle bruke resten av pappapermisjonen sin og vi fant ut at ved å ta ut en dag i uka, ble det nesten et helt år. (Vi hadde allerede brukt fire uker på en tur til USA). Arbeidsgiveren min var positiv til forslaget, og vi fikk ordnet det slik at jeg kunne jobbe den dagen mannen min var hjemme. På den måten gikk det ikke utover barnet vårt.

Da jeg begynte å jobbe var allerede lillebror på vei, så etterhvert som ukene gikk, begynte jeg å undersøke på nav hvordan det ville bli med permisjon når nestemann ble født. Til min store glede fant jeg dette på nav.no:

▪ Du må ha vært i arbeid eller aktivitet likestilt med arbeid seks av de siste ti månedene før permisjonen starter.
▪ Pensjonsgivende inntekt må overstige halvparten av grunnbeløpet på årsbasis


Grunnbeløpet per år er: 85 245 kr, så halvparten av det er 42 622,50 kr. Jeg var godt over det, så dermed var jeg kvalifisert til å få lønnet permisjon. Når lillebror kom, fortsatte jeg å få utbetalt 20% lønn, og det får jeg hele permisjonstiden. I tillegg får mannen i huset 100% pappapermisjon!

Så, har du lyst å være hjemme med barna lenge, men skulle gjerne tjent noen kroner, så kan dette kanskje være en modell for dere også? Du kan jobbe en dag i uka menst mannen er hjemme med barna. Dersom dere venter barn i denne perioden, har du da rett til lønnet permisjon når nestemann kommer.

En familie - En inntekt (c)

Bruk ferien sammen med barna, ikke mobilen

Det er svært viktig å være tilstede for barna, og særlig når vi har fri. Les denne tankevekkende artikkelen i Aftenposten. Klikk på bildet, så kommer du til artikkelen.

«Man kan jo lure på hvorfor man
har fått barn hvis man ikke har
tid til å være sammen med dem»

De føler seg avvist, taper IQ-poeng og kan gi deg opp om du ikke legger vekk jobben, advarer barnepsykologer.

Kilde: Aftenposten.no

En familie - En inntekt (c)

Norge sett med utenlandske øyne

Len deg godt tilbake og les dette flotte gjesteinnlegget skrevet av en ung amerikansk mor.

Jeg er fra USA og er lykkelig gift med en nordmann, og takknemlig for å være mamma til to skjønne barn som nå er 7 og 8 år. I de 10 årene vi har vært gift, har vi bodd i 4 land på 3 forskjellige kontinenter. Jeg har studert interkulturelle studier, og retningen på livet mitt har ført til at jeg har måtte sette ut i praksis mye av det jeg har studert. Et av «mantraene» mine i disse årene, når vi har bodd i Europa og Asia og Nord Amerika, er «Det er ikke feil, det er bare annerledes.»

Ungene var 3 og 5 år gamle da vi flyttet til Norge i 2010. Noen dager etter ankomst tok jeg dem med på en shoppingtur til  et storsenter og Ikea.

Jeg fikk en rar følelse i magen på den shoppingturen, men greide ikke å sette fingeren på hva det var. Det var så mange nye inntrykk for både meg og barna, men likevel var det noe som ikke helt stemte. Samme kveld, når jeg lå i senga og prøvde å sortere tankene mine, kom jeg plutselig på hvorfor jeg hadde den følelsen: det var fordi senteret var stille og rolig. For stille og rolig. Helt tomt for barn. Ingen småbarn som sprang eller hylte, eller mødre som gikk hånd-i-hånd med sine førskolealdersbarn. For en utlending som er vant til at barn er synlig hele dagen, så føltes dette som om jeg var i en «Twilight Zone.»

Noen uker senere var vi på senteret igjen og mens vi satt på en benk og spiste boller, kom ei eldre dame og satte seg ved siden av oss. Jeg smilte til henne, og etter ei stund spurte hun meg, «Er det fridagen deres fra barnehagen?» Jeg smilte og svarte at de har fridag hver dag; at de ikke går i barnehagen. Hun spurte da om jeg ikke hadde jobb, og jeg, litt usikker på hva jeg skulle si, svarte at barna var jobben min akkurat nå. Hun sa at hun hadde ikke hørt noen mødre si noe lignende på mange år, og ønsket meg lykke til med «den viktigste jobben i hele verden.»

Ikke så lenge etter hadde vi barnas første time på helsestasjonen. Det tok ikke lang tid før det store spørsmålet ble stilt: «Når skal de begynne i barnehagen?» Jeg var fortsatt ikke klar over hvor viktig dette spørsmålet er her i Norge, og når jeg svarte at de ikke skulle gå i barnehagen, så forandret hele stemningen seg i rommet, og da begynte det å gå opp for meg at jeg ikke hadde forstått hvor stort dette temaet er her i Norge. Og dette ble et spørsmål jeg ble møtt med igjen og igjen, fra både kjente og ukjente, og svaret mitt ble møtt med skepsis fra alle kanter.

For ei ung mor fra et land med stor variasjon og mange ulike livsstiler, meninger, og måter å gjøre ting på, så var dette temaet «no big deal» for meg før vi kom til Norge. Jeg hadde en «vær og la vær» holdning til det siden jeg kjente så mange som hadde tatt ulike valg. Man forventer aldri at naboen skal leve og velge slik som en selv. Kanskje det er fordi det er en mye større befolkning i USA, og derfor mange flere muligheter og variasjon som fører til mer frihet til å velge?

Dette kan også være et sårt tema i USA, men det jeg ser som den største forskjellen, er at i USA blir det bare diskutert blant de som temaet gjelder – småbarnsfamiliene (dvs foreldrene). Men jeg føler at debatten i USA er veldig liten i forhold til hvor stor den er i Norge. Jeg fikk nesten sjokk for et par år siden, da jeg hørte på radioen at det å få barnehageplass til alle barn i Norge var en av de aller viktigste sakene i landet for redgjeringen. Fra mitt utenlandske ståsted spurte jeg mannen min hvorfor regjeringen så gjerne ville at alle småbarn skulle i barnehage? Og hvorfor skal de i det hele tatt ha noen mening om barn går i barnehage eller ikke? Bør ikke det være slik at foreldrene får velge hva de ønsker for sine barn, uten press fra verken politikerne, fremende eller det offentlige?

Jeg skal ikke gå inn på de pedagogiske argumentene, men vil bare nevne at mine barn var flinke til å leke med andre barn i alle aldre, høflige og flinke til å prate med voksne, flytende på 2 språk, og kunne lese engelsk da de begynte i 1. klasse. Og alt dette lærte de i de årene de var hjemme.

«Mantraet» mitt, som jeg nevnte tidligere, gjelder også her. Jeg ønsker ikke å kritisere andre, men vil bare stille noen spørsmål fra ei som har bodd som mamma i land der det er helt vanlig og akseptert for kvinner å være hjemmeværende. Jeg har absolutt ingenting imot barn i barnehage (vår yngste gikk litt i barnehage siste semesteret før skolestart) og jeg har heller ingenting imot mødre i arbeidslivet. Jeg har jo mine egne grunner til at jeg ville være hjemme med barna mine før de begynte på skole, og at jeg nå jobber slik at jeg er hjemme før skoleslutt. Men jeg har ikke noe ønske om å tvinge dette på noen andre, og har heller ingen fordommer mot dem som velger å gjøre det annerledes. Jeg skulle ønske at dette temaet var ikke noe som skapte et skille mellom kvinner, og mener at vi som kvinner og mødre heller bør støtte og oppmuntre hverandre, med respekt for hverandres ulike valg, meninger, og synspunkter – mødre som jobber fulltid, mødre som jobber deltid, og mødre som er hjemmeværende.

En familie - En inntekt (c)