Len deg godt tilbake og les dette flotte gjesteinnlegget skrevet av en ung amerikansk mor.
Jeg er fra USA og er lykkelig gift med en nordmann, og
takknemlig for å være mamma til to skjønne barn som nå er 7 og 8 år. I de 10
årene vi har vært gift, har vi bodd i 4 land på 3 forskjellige kontinenter. Jeg
har studert interkulturelle studier, og retningen på livet mitt har ført til at
jeg har måtte sette ut i praksis mye av det jeg har studert. Et av «mantraene»
mine i disse årene, når vi har bodd i Europa og Asia og Nord Amerika, er «Det
er ikke feil, det er bare annerledes.»
Ungene var 3 og
5 år gamle da vi flyttet til Norge i 2010. Noen dager etter ankomst tok jeg dem
med på en shoppingtur til et storsenter
og Ikea.
Jeg fikk en rar følelse i magen på den shoppingturen,
men greide ikke å sette fingeren på hva det var. Det var så mange nye inntrykk
for både meg og barna, men likevel var det noe som ikke helt stemte. Samme
kveld, når jeg lå i senga og prøvde å sortere tankene mine, kom jeg plutselig
på hvorfor jeg hadde den følelsen: det var fordi senteret var stille og rolig. For stille
og rolig. Helt tomt for barn. Ingen småbarn som sprang eller hylte, eller mødre
som gikk hånd-i-hånd med sine førskolealdersbarn. For en utlending som er vant
til at barn er synlig hele dagen, så føltes dette som om jeg var i en «Twilight
Zone.»
Noen uker senere var vi på senteret igjen og mens vi
satt på en benk og spiste boller, kom ei eldre dame og satte seg ved siden av
oss. Jeg smilte til henne, og etter ei stund spurte hun meg, «Er det fridagen
deres fra barnehagen?» Jeg smilte og svarte at de har fridag hver dag; at de
ikke går i barnehagen. Hun spurte da om jeg ikke hadde jobb, og jeg, litt
usikker på hva jeg skulle si, svarte at barna var jobben min akkurat nå. Hun sa
at hun hadde ikke hørt noen mødre si noe lignende på mange år, og ønsket meg
lykke til med «den viktigste jobben i hele verden.»
Ikke så lenge etter hadde vi barnas første time på helsestasjonen.
Det tok ikke lang tid før det store spørsmålet ble stilt: «Når skal de begynne
i barnehagen?» Jeg var fortsatt ikke klar over hvor viktig dette spørsmålet er
her i Norge, og når jeg svarte at de ikke skulle gå i barnehagen, så forandret
hele stemningen seg i rommet, og da begynte det å gå opp for meg at jeg ikke
hadde forstått hvor stort dette temaet er her i Norge. Og dette ble et spørsmål
jeg ble møtt med igjen og igjen, fra både kjente og ukjente, og svaret mitt ble
møtt med skepsis fra alle kanter.
For ei ung mor fra et land med stor variasjon og mange
ulike livsstiler, meninger, og måter å gjøre ting på, så var dette temaet «no
big deal» for meg før vi kom til Norge. Jeg hadde en «vær og la vær» holdning
til det siden jeg kjente så mange som hadde tatt ulike valg. Man forventer
aldri at naboen skal leve og velge slik som en selv. Kanskje det er fordi det
er en mye større befolkning i USA, og derfor mange flere muligheter og
variasjon som fører til mer frihet til å velge?
Dette kan også være et sårt tema i USA, men det jeg
ser som den største forskjellen, er at i USA blir det bare diskutert blant de
som temaet gjelder – småbarnsfamiliene (dvs foreldrene). Men jeg føler at
debatten i USA er veldig liten i forhold til hvor stor den er i Norge. Jeg fikk
nesten sjokk for et par år siden, da jeg hørte på radioen at det å få barnehageplass
til alle barn i Norge var en av de aller viktigste sakene i landet for
redgjeringen. Fra mitt utenlandske ståsted spurte jeg mannen min hvorfor
regjeringen så gjerne ville at alle småbarn skulle i barnehage? Og hvorfor skal
de i det hele tatt ha noen mening om barn går i barnehage eller ikke? Bør ikke
det være slik at foreldrene får velge hva de ønsker for sine barn, uten press
fra verken politikerne, fremende eller det offentlige?
Jeg skal ikke gå inn på de pedagogiske argumentene,
men vil bare nevne at mine barn var flinke til å leke med andre barn i alle
aldre, høflige og flinke til å prate med voksne, flytende på 2 språk, og kunne
lese engelsk da de begynte i 1. klasse. Og alt dette lærte de i de årene de var
hjemme.
«Mantraet» mitt, som jeg nevnte tidligere, gjelder
også her. Jeg ønsker ikke å kritisere andre, men vil bare stille noen spørsmål
fra ei som har bodd som mamma i land der det er helt vanlig og akseptert for
kvinner å være hjemmeværende. Jeg har absolutt ingenting imot barn i barnehage
(vår yngste gikk litt i barnehage siste semesteret før skolestart) og jeg har
heller ingenting imot mødre i arbeidslivet. Jeg har jo mine egne grunner til at jeg ville være hjemme med barna mine
før de begynte på skole, og at jeg nå jobber slik at jeg er hjemme før
skoleslutt. Men jeg har ikke noe ønske om å tvinge dette på noen andre, og har
heller ingen fordommer mot dem som velger å gjøre det annerledes. Jeg skulle ønske at dette temaet
var ikke noe som skapte et skille mellom kvinner, og mener at vi som kvinner og
mødre heller bør støtte og oppmuntre hverandre, med respekt for hverandres
ulike valg, meninger, og synspunkter – mødre som jobber fulltid, mødre som
jobber deltid, og mødre som er hjemmeværende.
En familie - En inntekt (c)
Spennende med et perspektiv "utenifra"! :)
SvarSlettDette var interessant lesestoff. Det er alt for stort fokus på barnehage. Det virker nesten som at hvis barna ikke går i barnehage så blir de ikje så flinke som de andre. Men det stemmer ikke. De får jo en trygghet og roligere hverdag uten stress. For stress blir det nok av siden.
SvarSlettBra innlegg!
SvarSlettTusen takk for innlegget ditt, både mannen min og jeg er norske og bot i USA, vi har to små, 2.5 og 4.5, den eldste har Downs syndrome så hun går på skolen 4 gagner i uken i ca 2.5 timer, men lillemann er hjemme med meg, og jeg er så glad for at jeg har den muligheten uten å føle press at jeg SKAL jobbe, mannen jobber som ingeniør og han tjener godt i forhold til mange her borte, så jeg kan være hjemme, og jeg elsker det. Men jeg er enig med deg, dette er ikke statens eller noen annens sak, men den familien som tar valget ut i fra hva som passer dem, kvinner får så mye press og kritikk mot seg alikevel, så hvorfor kan ikke kvinner støtte kvinner.
SvarSlett