Møt Ellen, en kvinne som ikke er redd for å gå mot strømmen
Ellen har lang universitetutdannelse og var den som tjente mest av
henne og mannen. Derfor prøvde de en periode at begge jobbet deltid. Men da var
det ikke hyggelig å bo på deres idylliske landssted. Der var stadig krangling
og mye missnøye. Da Ellen bestemte seg for å bli hjemmemamma, og mannen gikk
opp til 100% stilling, forandret det
alt.
Sett deg godt til rette i stolen og sett av noen minutter ekstra. Gled deg til å lese et intervju med et fyrverkeri av tanker og sterke meninger. Vi går rett på sak og får svar på hvorfor hun har
valgt å være hjemmemamma.
Først og fremst er jeg hjemme fordi jeg trives med det. Hadde jeg ikke trivdes
med det, så hadde jeg ikke gjort det. Å være hjemme med en mamma eller pappa
som ikke har det bra, er neppe det beste for ungene heller.
Videre forteller den blogglesende
kvinnen med egne ord hvordan tingenes tilstand var før hun ble hjemmeværende.
Tidligere har vi jobbet deltid begge to, men det fungerte dårlig. Det er mulig
det er bedre for likestillingen, i alle fall på papiret, men for oss som
familie var det veldig slitsomt. Det var en evig forhandling om hvem som skulle
jobbe når og hvem som skulle gjøre hva hjemme. Det ble det mye krangling om
misførnøydheter av for både meg og mannen. Og alle som har prøvd å ha to
deltidsstillinger vet at det er langt mer stressende enn å ha en jobb og en
arbeidsgiver. Nå jobber mannen min full tid, men hans første prioritet er
alltid familien, og selv om han jobber mye i perioder, blir det ikke mer enn
full jobb til sammen. Vi har aldri hatt så lite konflikter i familien som nå.
Vi føler at vi har tid til hverandre som par og familie, og ansvarsfordelingen
er uproblematisk. Og det er jo opplagt: På en arbeidsplass har jo de ansatte
det best dersom de har klart definerte ansvarsområder og kan gjøre det de er best
til. Det gjelder selvfølgelig for oss også!
For oss er det å leve med god tid og mindre penger, et verdivalg. Vi halverte
inntekten da jeg sa opp jobben min (det var faktisk jeg som tjente mest!!), men
for oss har det vært nøkkelen til et bedre liv. Å kunne ha middagen klar når
ungene og mannen kommer hjem, å kunne bake sitt eget brød, å glede seg til
ungenes bursdager, slippe stress både morgen, ettermiddag og kveld - det er en
luksus som er verdt mer enn en 100% inntekt. Dessuten er vi med å redde planeten
på denne måten! ”Fremtiden i våre hender” mener at vi i vårt rike land heller
bør jobbe og forbruke mindre enn å glede finansministeren med mer arbeid og
tilhørende økt forbruk.
Vi har valgt å få fire barn, og jeg pleier å si at jeg ikke har fått dem for å
sende dem på institusjon, men for å leve sammen med dem. Og det står jeg for.
Dengang vi hadde barnehage til de eldste, leverte jeg aldri ungene mine der,
dersom jeg hadde fri. Da holdt jeg ungene hjemme, selv om det var barnehagedag.
Jeg er nok ganske anarkistisk av meg, og liker ikke institusjonaliseringen av
barndommen som stadig griper om seg. Unger skal ha en trygghet hjemme og ellers
mye frihet. Ofte opplever vi at våre unger er de eneste som er ute og leker om
ettermiddagene, og de eneste som er ute og leker uten voksne. Før var det jo
fullt av unger ute, men nå er akebakken oftest tom... Jesper Juel snakker om at
sosial kompetanse er noe barn bl.a. får sammen med andre barn uten voksne
tilstede, og slike arenaer blir det stadig færre av. Jeg er ingen hønemamma
selv om jeg er hjemmemamma. Faktisk tror jeg det er lettere å slippe barna fri
når man har dem rundt seg det meste av tiden.
Du har jo en universitetsutdannelse og alt. Ønsker du ikke å ha en
karriere?
Jeg ønsket meg egentlig ingen karriere da jeg var i jobb heller, jeg. Jeg
jobbet redusert (80%) det meste av tiden, og det gjorde mannen min også i den
tiden. Jeg trivdes med deler av jobben, men jeg kom veldig nær mange mennesker,
og det ble slitsomt i lengden, særlig i kombinasjon med 4 unger som også vil
være nær!!
Vi har et kronisk sykt barn, og det har satt ting i perspektiv. De fleste tar
det jo som en selvfølge at de skal se ungene sine vokse opp, at de skal være
friske, at de skal klare seg bra på skolen. Men for oss har det å få vite at en
av ungene har en diagnose med usikre fremtidsutsikter gjort at det faktisk er
blitt lettere å prioritere det som virkelig er viktig i livet. Og prioritere
det NÅ! For hvem vet egentlig hva som skjer i livene våre i morgen? I et sånt
perspektiv blir min jobbkarriere lite viktig.
Hvor lenge har du vært hjemme?
Jeg gikk ut i adopsjonspermisjon sommeren 2008 og sa opp jobben i etterkant av
det. Det var skummelt! Man mister jo et økonomisk sikkerhetsnett. Men jeg har
ikke angret!
Hvor lenge tenker du å være hjemmeværende?
Tja....Minstejenta begynner på skolen til høsten, og alle lurer jo på om jeg
ikke skal begynne å jobbe da. Men min erfaring er at det egentlig ikke blir noe
mindre jobb med ungene når de kommer i skolealder. Dessuten har ungene
4-dagersuke på skolen og de minste kommer tidlig hjem en dag i uka og sfo finnes
ikke på vår skole (det er ingen som vil ha det!!), så jeg tenker å bruke noen
timer hver dag på egne prosjekter, og så fortsette å være hjemme som før.
Hvordan klarer dere det økonomisk?
Vi klarer oss bra. Vi sparte opp mye penger da vi begge var i jobb, og vi har
et minimalt huslån. Vi bor på landet og har hatt mulighet til å kjøpe hus til
under millionen. Det er gammelt og trekkfullt, og vi har ikke varmekabler på
badet. Men det har jo de færreste i verden. Vi drar ikke på dyre ferier, vi
kjøper ikke økologisk mat (det er dumt, men vi har ikke noe valg), vi går ikke
til frisøren, ungene arver de aller fleste klærne sine, vi handler på salg, vi
dyrker grønnsaker og salat om sommeren, vi kjøper bare møbler brukt, vi spiser
mest vegetarmat, vi handler bøker brukt om det går, vi har kuttet hardt på
julegaver o.l., ungene får bare gå på en fritidsaktivitet hver og vi går så og
si aldri ut og spiser.
For mange høres dette kanskje kjedelig og strengt ut, og vi må jo snu på hver
krone for å få det til å gå rundt. Og om vi sammelikner oss med naboen, så har
vi jo lite penger. Men om vi sammenlikner oss med en familie i Norge på
70-tallet, så har vi ikke så lite, og i verdenssammenheng er vi
styrtrike! Man måste jamföra! :)
Har du noen tips til andre som ønsker å være hjemmeværende, men tror
ikke det er mulig på grunn av økonomien?
De fleste familier med to voksne har råd til å ha en voksen hjemme. Men man må
være i stand til å prioritere. Og man må tåle å ha mindre å rutte med enn
naboen og kunne si nei til ungene sine når de maser om iphone eller det spillet
som alle andre har. Man må tåle at ungen skiller seg ut, og man må oppdra unger
til å tåle det. Det er prioriteringer hele veien, og til tider kan det være
knallhardt å gå mot strømmen. Men det går! Og man får så utrolig mye igjen for
det.
Ja, og så er det et godt tips å oppsøke likesinnede enten på nett eller i
nabolaget. Det er lettere å ta utradisjonelle valg når man gjør det sammen med
noen!
Problemet i Norge i dag, er boligprisene i de største byene. Vi trenger sosial
boligbygging som gjør at flere storbyfolk også kan velge å være hjemme med
ungene sine. Dessverre er det ikke så stor politisk vilje til det.
En kampsak for meg er enslige foreldre og deres muligheter til å være hjemme
med ungene sine. Jeg beundrer alle aleneforeldre, og jeg synes det er blodig
urettferdig at en alenemamma/pappa ikke har i nærheten av samme mulighet som
oss andre til å være hjemme med ungene sine. Og det samtidig som de er så og si
alene om ansvaret. Fy og skam! Her må det gjøres noe!!!!
Hvordan tenker du om pensjon?
Jeg tenker at jeg får lite pensjon. Hvis jeg lever så lenge. Men hvis 6
personer klarer seg på 370 000 netto (inkl.barnetrygd og hjelpestønad), så skal
jeg nok klare meg på en minstepensjon alene dersom det blir situasjonen. Men
pensjon er ikke egentlig noe argument for meg. Jeg tenker heller sånn: Dersom
jeg fikk vite at jeg var dødssyk når jeg var 50, hva ville jeg da være glad for
å ha gjort? Og svaret er enkelt: Brukt tida mi med familien!
Og en merkelig ting som jeg merker meg i offentlige debatter om kvinner og
yrkesdeltagelse er at pensjonssystemet fremstilles nærmest som en naturlov. Men
tro det eller ei, det er faktisk menneskeskapt! Og det er vi som samfunn som
altså mener det er rettferdig at mennesker som har tjent mye sitt yrkesaktive
liv og dermed har hatt muligheten til å legge seg opp penger selv, at det er DE
som skal få mest pensjon! Jeg synes vi skulle ha et "flatere"
pensjonssystem, og jeg mener bestemt at pensjonen skal deles mellom gifte eller
samboende som har barn under 10 år. Det ville neppe stimulert innvandrerkvinner
til å komme seg ut i arbeidslivet, men jeg mener likevel det ville være mer
rettferdig. Også for de mest undertrykte kvinner i vårt land.
Når barna “bare” er hjemme, får de nok sosial interaksjon?
Jeg tror ikke på det der at barn først og fremst trenger å være sammen med
andre barn på samme alder. Hvis man tenker litt tilbake i historien, så har det
vel vært mer vanlig at man har levd sammen i storfamilier med voksne og barn i
ulike aldre sammen. Den alderssegregeringen vi ser i samfunnet i dag, er ganske
ny, og jeg ser mange negative ting med den. Jeg tror barn har behov for å være
sammen med mindre barn, for å lære omsorg og føle egen mestring. De trenger
også å være sammen med større barn, for å lære respekt og få sosial kompetanse.
Og barn trenger trygge voksenpersoner!
Jeg har 3 barn som går på skole og en 5-åring hjemme. Ungene er 4 dager på
skolen, en av de dagene er bestevenninna i nabohuset fri fra barnehagen, så det
er bare 3 dager hun er hjemme med bare meg. Om ettermiddagene er hun mye sammen
med bestevenninna og hun er med i kor. Ellers er hun jo sammen med oss alle. I
nabohuset bor en gammel dame på over 90 år, og hun er så heldig å få besøk på
formiddagen takket være min lille 5-åring. Det er sosial interaksjon det også!
Forresten: Men om et barn var alene sammen med mamma eller bestefar hver dag,
tja, det kan vel gå bra det og. Jeg tror ikke på noen mal. Normer handler ofte
mer om kvantitet enn kvalitet!
Hvordan har barna klart seg når de begynte på skolen? Fungere de
dårligere, like godt eller bedre enn som har vært i barnehage?
På den skolen ungene våre går, har de færreste elevene vært i barnehage. Det er
en liten kristen privatskole, og de fleste har en mamma eller pappa (jada!!)
hjemme. Mine eldste har gått litt i barnehage (maks 60%) , og de har klart seg
bra på skolen. Det har også den nest yngste som ikke var i barnehage året før
hun begynte på skolen.
Jeg tror ikke barnehage er nødvendig for å klare seg bra på skolen. På vår
skole er det et veldig godt læringsmiljø, og det tror jeg i hovedsak skyldes at
ungene er vant til å omgås tydelige voksne. Overgangen til skolen blir heller
ikke så stor, siden de fleste har eldre søsken som går der (det er mange store
familier!),og ungene kjenner hverandre fra før. Vår 5-åring kjenner jo alle
lærerne på skolen allerede, og mange av elevene. Vi er ikke endel av menigheten
som driver skolen, men med 35 elever, blir det som en stor familie.
Mange foreldre som har barn i barnehage, sier at de ikke kan stimulere barnas
utvikling på samme måte som i barnehagen. Og jeg forstår jo hva de mener.
Spørsmålet er bare: Trenger barn den stimuleringen? Personlig tror jeg ikke
det. Unger trenger stabile voksne som kan representere tryggheten i livet
deres. Og norske unger trenger sannsynligvis å kjede seg mer - ikke mindre.
Kjedsomhet er kreativitetens mor!
Odd Nerdrum, maleren, sa en ting i en tv-debatt for mange år siden som jeg bet
meg merke i: Det er BILEN som er dagens barndoms største fiende. Og jeg tror
han har rett. Vi gjerder inn barna i noe vi kaller barnehager, i stedet for å
gjerde inn bilene. Før kunne barn gå på butikken å handle for mamma eller
pappa, de kunne være ute og leke. Nå er det biler overalt, og dermed fratar vi
ungene muligheten for å vokse gradvis inn i voksenlivet med ansvar og oppgaver.
Vi kjører unger hit og dit - det er sikkert behagelig, men det er ufritt!!
Ellers, har du noe du vil dele?
Det er en ting som irriterer meg veldig, og det er at hjemmearbeidende kvinner
alltid blir sammenliknet med 50-tallshusmora fra Oslo vest. Men det finnes
andre historiske kvinneskikkelser som er langt viktigere å trekke frem.
Fiskarbonden for eksempel! Kvinnfolk fra yttesia i nord som rodde fiske, lagde
mat, passa unger, hesja og skapte felleskap. Det er kvinner som ikke fikk
penger for jobben de gjorde, men den var likevel uunværlig for at familien og
samfunnet skulle overleve. Her er det flust av grepa kvinnfolk som fortjener
takk og beundring!
Og så litt om likestilling: En tidligere kollega av meg skrev en
anmeldelse av boka "Kjøkkenbenkrealisme" av Olaug Nilssen. Hun hadde
tatt utvidet permisjon med sitt yngste barn, og i den forbindelse uttalte hun
at hun hadde dårlig samvittighet for på den måten å svikte det norske
likestillingsprosjektet. Hjelp! brøler det inni meg da. Og jeg tenker at likestillingen
i Norge ikke har kommet langt nok. Langt nok har den først kommet når kvinner
kan velge tradisjonelt uten at det blir sett på som et problem.
Takk for at du tok deg tid til dette intervjuet. Du har gitt oss mye å tenke på nå.
