Nina Stanghov Ulstein, mor, barnevernspedagog og bloggeren bak lykkelig barndom

Da Nina Stanghov Ulstein, kvinnen bak bloggen lykkelig barndom, var tre år gammel, fortalte hun moren sin at når hun ble stor skulle hun kjøpe et stort hus hvor alle barn som ikke hadde det bra skulle bo sammen med henne, og hun skulle passe på dem. Det ble aldri noe stort hus, men hun gjør sitt for at barna skal få det bedre.

Hun er utdannet barnevernspedagog og har blant annet jobbet i barnevernstjenesten i Oslo, på barnehjem, mødrehjem, barneskole, barnehager og med gatebarn i Rio i Brasil. Hun har også mellomfag i spesialpedagogikk og er sertifisert ART-veileder (sinnemestring) og ICDP (veiledning for foreldre). I tillegg har hun en rekke kurs i barne- og spedbarnspsykologi.

Vi har vært så heldige å få en prat med denne velutdannede og reflekterte kvinnen. I dette intervjuet deler hun villig av sin kunnskap både som mor og fagperson. Vi lurte selvfølgelig på hvorfor en kvinne med så mye utdannelse har valgt å være hjemmeværende. 

Jeg har tatt et helt bevisst valg med å være hjemme til barnet blir to år gammelt. Dette er fordi et lite barn trenger å få tilfredsstilt de psykologiske behovene sine før de sosiale behovene. Vi vet at tilknytning er svært viktig for utviklingen til et menneske, og et lite barn trenger to år, eller lenger, for å knytte seg til en omsorgsperson. Barnet har størst separasjonsangst mellom 12 og 18 måneder, (det blir redd når mamma/pappa går fordi barnet ikke forstår at de vil komme tilbake) og det er da de aller fleste barn begynner i barnehagen. Det synes jeg er et paradoks. Jeg synes det er direkte trist at myndighetene legger opp til og anbefaler barnehagestart for ettåringer til tross for at mange fagpersoner og forskere fraråder dette. Mange barn går inn i en depresjon hvor de sørger over tapet av mamma/pappa når foreldrene går. Dette er meget alvorlig og vi aner ikke konsekvensene av dette på sikt. De fleste ettåringer viser tydelig at de er redde ved at de gråter, hyler, og desperate strekker seg etter mamma/pappa når de blir forlatt I barnehagen. Men til tross for dette så fortsetter vi med denne praksisen. Barnet prøver å si fra, men blir ikke hørt. 

Jeg har selv jobbet i flere barnehager og sett barn som gråter hver dag i flere måneder. Hva gjør dette med det lille barnet? Jeg mener at barnehagen som konsept er bra for barn, men ikke før barnet er modent for det! De aller fleste barn er IKKE modne for barnehage når de er ett år gamle. Hvis man som foreldre er redde for at barnet ikke får nok sosial omgang med andre barn vil jeg anbefale “Åpen barnehage”. Der kan barnet leke med andre barn samtidig som omsorgspersonen (mamma/pappa) er i nærheten. 

Vi vet at de tre første årene av et menneskeliv er de aller viktigste for utviklingen og at mye av grunnlaget blir lagt i disse årene. Man kan se på de årene som grunnmuren i et reisverk. Jeg vil som mamma selv være tilstede i disse livsviktige årene og påvirke og være sammen med barnet mitt. Det føles helt feil for meg som mor å skulle “overlate” disse viktige årene til totalt fremmede mennesker. Jeg vil også gjerne som mamma få oppleve barnet mitt sine første skritt, første ord, og følge utviklingen. Når barnet tilbringer flere timer med personalet i barnehagen enn med meg som mamma, så forteller det meg at noe er riv ruskende galt med samfunnsutviklingen. 

Barnehage er et flott tilbud for barn, men ikke før barnet har kommet så langt i sin utvikling at det har glede av og utbytte av å leke med andre barn, og det har ikke et barn på ett år som hverken kan gå, prate eller gjøre rede for deg. Det en 1 åring har behov for er å oppdage verden sammen med en trygg og kjent tilknytningsperson. 

Jeg vil oppfordre alle foreldre til å utsette barnehagestarten og nyte småbarnstiden sammen med barnet sitt. Mange foreldre tror at de ikke er gode nok og at barnehagepersonalet er bedre rustet til å ta vare på ettåringen, men det er direkte feil! Ingen er bedre rustet til å ta vare på ettåringen enn foreldrene selv. 

Siden du har universitetsutdannelse og en lovende karriere forran deg, er du ikke redd at dette går ut over den?

Jeg ser ikke på dette som enten eller. Jeg kan få begge deler, men til hver sin tid. Først barnet, så karriere. De første årene av barnets liv velger jeg å bruke på barnet, og jo elder barnet blir jo mer kan jeg jobbe.

Nina skal være hjemme til barnet fyller to år. Da skal de begynne med gradvis innkjøring i barnehagen hvor gutten hennes skal ha 50% plass til han er tre år. 

Jeg er bevisst på at han skal ha korte dager. Det er både slitsomt å krevende for et barn å være i barnehagen. Barnet må i løpet av dagen forholde seg til mange voksene og barn, og det er mye støy i en barnehage. Prøv å hør etter neste gang du henter og leverer hvor mye det støy det faktisk er. Mange blir overrasket. 

Jeg var nysgjerrig på hvorfor hun har valgt å være hjemme med gutten sin til han er to år, og så gradvis begynne litt i barnehagen etter det. Hvorfor ikke til han er tre eller fem år?

Alle barn og familier er forskjellige så det finnes ingen fasit på om barnet skal begynne når det er to, tre eller fem år gammelt, men for mitt barn så tror jeg at det vil være fint å begynne i barnehage når han er to år gammel. For andre barn passer det ikke å begynne før barnet er elder. Det er viktig for meg å ikke overlate barnet mitt til fremmede (personalet i barnehagen er faktisk fremmede mennesker) før barnet kan gjøre rede for seg. Jeg vil at han skal kunne gå, ha litt språk og kunne uttrykke ønsker og behov. Det kan ikke en ettåring. Jeg vil også at barnet mitt skal være så gammelt at det forstår at mamma/pappa kommer tilbake. Et barn på to år kan man forklare at man kommer tilbake for å hente det. 

Mange folk reagerer med undring når jeg sier jeg vil være hjemme med barna mine til de blir store. Hvilke reaksjoner har du møtt fra folk rundt deg?

Siden jeg er fagperson opplever jeg at folk rundt meg lytter til hvorfor jeg har tatt det valget med å utsette barnehagestarten. De har ofte mange spørsmål som jeg gladelig besvarer. Flere har etter å ha snakket med meg gitt barnet kortere dager i barnehagen. Mange forteller om sutrete og klengete barn på ettermiddagen, kvelden og i helgene. De forteller at i ferier når barnet har fått mer tid med foreldrene sine så slutter de å sutre, klenge og gråte. Forteller ikke det oss ganske mye?? Veldig mange barn i Norge har altfor lange barnehagedager og er helt utslitte! Vi hører om små barn helt nede I 2 års alder som er utbrente. 

Noe jeg ofte hører fra folk rundt meg er at de ikke har rå til at en er hjemme med barna. Har du noen tips til andre som ønsker å være hjemmeværende, men tror ikke

det er mulig på grunn av økonomien? 

illustrason fra google

De aller fleste I Norge klarer seg en periode på en økonomi hvis man er villig til å leve litt trangere. 

Planlegge: Når dere vet at dere skal få barn, er det lurt å sette seg ned og snakke sammen over kalenderen og snakke om hvordan man vil dele permisjonen mellom seg. Og hvilke muligheter har man for å kombinere permisjon med ferie?

Permisjon uten lønn: Husk også at du har rett på permisjon uten lønn av arbeidsgiver. Det finnes noen begrensninger på dette, og det er kanskje vanskelig for den som er selvstendig næringsdrivende i et lite firma, men permisjon uten lønn er i utgangspunktet en rettighet for arbeidstakere.

Spare penger: Dersom man ønsker seg barn og tror at man vil være lenger hjemme med barnet enn 12 måneder, er det lurt å begynne å spare penger tidlig. Ved å legge til side litt penger hver måned, greier man kanskje å kompensere for tapet av en månedslønn eller flere. Én måned er lang tid og stor utvikling i et lite barns liv.

Kontantstøtte: Fra 1. august 2012 kommer det en endring i kontantstøtten, ved at man får mer penger for å være hjemme med de minste ettåringene. For barn som er mellom 13-18 måneder, får man 5.000 kr per måned. For barn som er 19-23 måneder, får man 3.300 kroner – som før. For barn over 2 år faller kontantstøtten bort.

Ønske seg penger: Besteforeldre er gode å ha, og de vil bidra så langt de kan når barnebarna kommer til verden. Dersom dere ønsker å være hjemme litt lenger med barna, kan dere ønske dere penger til jul og bursdag, som et bidrag til investeringen i tid sammen med barna.

Avdragsfrihet på boliglånet: For å gi seg selv litt økonomisk armslag, er det også mulig å gjøre en avtale med banken om å få en periode med avdragsfrihet på boliglånet dersom man ønsker å være hjemme lenger med barnet. Noen måneder med avdragsfrihet, kan fort være det som skal til for at man greier seg en måned eller flere på en lønn. Når du har vært sammen med barnet ditt en måned eller to, fremstår det temmelelig bagatellmessig at du må bruke noen måneder ekstra på å betale ned huslånet ditt.

Vent med å flytte: Når man skal få barn, er det veldig aktuelt for mange å flytte til en større bolig. Bor man i leilighet, ønsker man seg kanskje hus og hage. Dette er kanskje en plan man skal ha litt på vent, dersom man ønsker seg noe mer tid hjemme sammen med barnet. Noen velger seg bevisst en billigere bolig når de får barn, slik at de får bedre økonomi, tid og mindre stress når barna er små. Så kan man heller sikte mot drømmeboligen når barnet blir litt større og behovene for noe større og bedre blir mer reelt.

Hvordan tenker du om pensjon?

Jeg synes det er trist at de som velger å være hjemme og bruke tid på barna sine “taper” i pernsjon. 

bilde fra google

Mange sier at barna må gå i barnehage så de får nok sosial interaksjon. Er det fare for at barn som er hjemme med mamma ikke får nok kontakt med andre mennesker?

Et lite barn har ikke behov for mer sosial interaksjon enn det foreldrene gir det ved å være hjemme å gjøre “vanlige” ting. Et lite barn skal lære seg utrolig mye – alt fra å gå, prate, spise selv, gå på potte, samspill, tyde kroppsspråk osv. Det å få besøk av en venn i noen timer holder i massevis. Små barn trenger mye ro for å klare å lære seg alt det de må lære seg. Det å lære seg å leke og omgås andre barn, lære seg sosiale regler i en barnegruppe kommer først etter at alle de andre tingene er lært. Vi må ikke glemme å gjøre ting i riktig rekkefølge!

Planen din er å ha gutten litt i barnehage når han blir større. Andre, som vi har sett i tidligere intervju, har valgt å ha barna hjemme helt til skolestart. Tror du dette går utover skolegangen deres? Er de dårligere, eller kanskje bedre rustet til skolen?

Det er vanskelig, om ikke umulig, å gi et enkelt svar på det spørsmålet. Dette fordi at det er så mange faktorer som spiller inn. Hvem er foreldrene? Hvordan har den generelle oppveksten vært? Har barnet søsken? Hvordan er personligheten til barnet? Er det robust eller mer tander? Hvordan er temperamentet osv? Det man ser mer og mer av er at barna er slitne og overstimulerte ved skolestart. Mange lærere melder om det samme. De ser også en større uro i klassen og tenker at det kan skyldes at barna er så vant til at det er så høyt tempo i barnehagen med mange voksne og barn og forholde seg til og mye støy. Det mange lærere også melder om er konsentrasjonsmangel. Kanskje kan det skyldes at mange barna ikke har fått nok ro i barnehagen til å sitte alene I en krok å pusle med sitt I ro og fred? Dette vet man bla er viktig for å utvikle matteferdigheter. Men disse tingene jeg har nevnt nå vet man ikke, det er bare antagelser.

Det er godt å se at du ikke bare snakker og skriver om barnets beste, men at du praktiserer det også. Gutten din er heldig som har en mor som deg. Det er et flott arbeid du gjør. Jeg kommer nok ofte til å besøke bloggen din. Jeg vil ønske deg lykke til videre med den viktige jobben i å kjempe for barnas beste, og ikke minst som mor. Det er den mest spennende ”jobben” i verden  Tusen takk for at du tok deg tid til dette intervjuet!

En familie - En inntekt (c)